Kort og godt helt amatørmessig skrevet
Dårlig gjort overfor leserne å løfte fram en krimbok som dette .
Unge Sofie vet ikke riktig hva hun skal gjøre med livet sitt .
Hun er ferdig med universitet , og har en eks-kjæreste som forfølger henne .
Sammen med en venninne drar hun på et foredrag holdt av den karismatiske sektlederen Franz Oswald , som har startet den New Age-aktige bevegelsen Via Terra .
Hun blir smigret da han etterpå ber henne ut til Via Terras hovedkvarter , en staselig herregård på en idyllisk øy i skjærgården .
Stedet framstår i begynnelsen som ren idyll , og Sofie skriver under på en kontrakt om å jobbe der i to år .
Det skal utvikle seg til et marerittsaktig tilværelse preget av overvåkning , grusomme straffemetoder , seksuelt misbruk og mord .
Bygger på erfaringer
Svenske Mariette Lindstein skal ha bygget denne psykologiske thrilleren på erfaringer etter tjue år i Scientologikirken , inntil hun til slutt klarte å rømme .
Debuten er første bok i en trilogi som har blitt lansert med brask og bram i nabolandet .
Lindstein mottok i 2016 prisen Crimetime Specsavers Award for « Sekten på Tåkøy » .
At denne boka i det hele tatt er vurdert som prisverdig , er en gåte for meg .
Den åpner for så vidt lovende .
Først med en creepy prolog , der en livredd kvinne sniker seg ut av et vindu og over et høyt gjerde , bare for å møte en mørk skikkelse som står overfor henne .
I kursiv får vi så enda en passasje , fortalt av en jeg-person som har en pervers glede av å rive vinger og føtter av en stakkars bille .
Deretter starter den egentlige fortellingen om Sofies reise til øya .
På overfarten får hun høre herregårdens tragiske historie , om selvmord og død og en ulykkelig sortkledd grevinne som skal gå igjen på øya .
Samt en tåkelur uti havet som på mystisk vis alltid varsler død .
Barnebok-avslutning
Problemet er at Lindstein ikke klarer å bygge opp en virkelig spenning .
Etter noen titalls sider har vi forstått det meste .
Vi får overtydelige hint om at den sjarmerende sektlederen egentlig er en farlig , narsissistisk bølle , og Sofies naivitet virker kunstig og lite troverdig .
Enda svakere er de kursiverte passasjene der vi følger den gale dyreplageren , en psykopat som utvikler seg til en grusom morder .
Vi forstår også ganske raskt hvem han er , til tross for at mye av boka går på å gi hint om dette .
Avslutningen er en virkelig nedtur , og så lite troverdig at den likner en krim for barn , noe for øvrig også tittelen gir assosiasjoner til .
Boka er kort og godt helt amatørmessig skrevet , uten et snev av den språklige nerven som skal til for å lage en god psykologisk thriller .
Det å hype opp så svak litteratur er direkte dårlig gjort overfor leserne .
