I forsøket på å redde vitenskapen og revidere norsk historie , snubler profeten i sitt eget skjegg
Narsissisme av andre grad av Terje Tvedt .
Historiker Terje Tvedt er internasjonalt kjent for sine studier av vannets betydning , men vil også være profet i eget land .
Bistandspolitikken er prismet Tvedt ser Norge gjennom .
I bøker som « Verdensbilder og selvbilder .
En humanitær stormakts intellektuelle historie » og « Den norske tenkemåten » , svinger den gamle ml-eren pisken over intellektuell slapphet og norsk selvgodhet .
Tvedt er en viktig kilde for utkant-offentlighetene , og leverer begreper som « godhetstyranni » til høyre ( Kjetil Rolness ) og venstre ( Pål Steigan ) .
I årets bok , « Det internasjonale gjennombruddet » , tar Tvedt et oppgjør med politikken bak masseinnvandring , multikulturalisme og menneskerettighetshegemoni .
Totalhistorie
Ifølge Tvedt selv , forsøker han både å « frigjøre » samfunnsvitenskapen og bryte lenkene som har gjort historiefaget ute av stand til « å kaste utsyn ( sic ) over de store linjene i landets utvikling » .
Tvedt er ikke særlig bekymret for janteloven , men spørsmålet er om han går klar av sin egen kritikk .
Utgangspunktet er historiker Jens Arup Seips « Fra embetsmannsstat til ettpartistat » fra 1963 , artikkelen Dagbladet kåret til etterkrigstidas nestviktigste sakprosautgivelse .
Ifølge Tvedt er Seips skildring av tida fra det nasjonale gjennombrudd til Gerhardsen « foreldet » fordi « det internasjonale gjennombrudd » har forvandlet Norge til en multikulturell stat .
Systemkritikk
I det ambisiøse forsøket på å redde vitenskapen og revidere norsk historie , snubler profeten dessverre i sitt eget skjegg .
Premissene er tvilsomme , resonnementene forenklende .
Det internasjonale gjennombruddet til Tvedt er en kombinasjon av bistandsindustri , innvandring og fremveksten av det « humanitær-politiske kompleks » , en nifs elite bestående av Jan Egeland-messige godhetstyranner .
Men hvor presis er denne analysen ?
At Tvedt kan tidfeste « det internasjonale gjennombruddet » til seksti- og syttitallet , er basert på utelatelser .
Han nevner ikke næringslivet , selv om norsk økonomi i to århundrer har vært utadrettet og rederne var sentrale i løsrivelsen fra Sverige i 1905 .
Hans kritikk av den internasjonale eliten ville vært langt mer interessant hvis han inkluderte samspillet mellom stat og næringsliv i utlandet .
Hans kritikk av den internasjonale eliten ville vært langt mer interessant hvis han inkluderte samspillet mellom stat og næringsliv i utlandet .
Hans kritikk av innvandring ville vunnet på å diskutere norsk innvandringshistorie spesielt og internasjonal migrasjon generelt .
Det er ikke slik at migrasjon bare handler om innvandring til Norge etter 1963 .
Ahistorisk
Når Tvedt hevder at kritikken mot menneskerettighetene startet ved årtusenskiftet , hopper han bukk over to hundre år med modernitetskritikk fra den tyske romantikken og fremover .
Han diskuterer ikke den politiske bakgrunnen for kritikk av menneskerettigheter .
Da den norske ambassaden i Damaskus ble forsøkt brent under karikatur-striden , var det kanskje ikke bare uttrykk for allmenn muslimsk forakt for rettigheter , men også et politisk spill fra Assad-regimet ?
I sin kritikk av menneskerettighetshegemoniet nevner han verken deres bakgrunn i erfaringene fra Det tredje riket , eller hvordan debatten om rettighetsjuss har pågått i Norge siden 1814 .
Jødeparagrafen , parlamentarismen , allmenn stemmerett og de castbergske barnelover :
Rettighetstenkning ble ikke sneket inn bakveien i Norge i løpet av de siste tiårene , slik Tvedt antyder .
Konspirasjon ?
Innvandring har endret Norge med « ugjenkallelige konsekvenser » , skriver Tvedt .
« I hvilken grad var dette en villet og planlagt utvikling styrt av landets politiske ledelse ? »
Han mer enn antyder at det foreligger en konspirasjon .
Norske organisasjoner har « egeninteresse ( … ) av høyt inntak av flyktninger » .
Dette er « fortiet » og angivelig i strid med FN ( noe Tvedt tar feil i ) .
Den internasjonale eliten forvandlet « turister » til hjelpetrengende klienter og « hentet » flyktninger .
« Nasjonalstatsideen ble forlatt av det politiske lederskapet » , erklærer Tvedt .
Ved å undervise i toleranse og drive kampanjer mot rasisme , har den nye eliten lykkes i å snik-innføre multikulturalisme uten debatt .
« Ideen om en slik ’ oppdragende ’ stat var ikke ny » , skriver Tvedt , og nevner Mao , Lenin og Stalin .
Kommunistiske slavestater og skandinavisk sosialdemokrati er i grunnen samme sak for ham .
Begrepet « det humanitær-politiske kompleks » ( en variant av president Eisenhowers advarsel om det militær-industrielle kompleks i 1961 ) innbyr til konspirative tolkninger .
Under elitens menneskerettighetsbudskap ligger det egeninteresser : det handler som alltid om makt ( inklusive definisjonsmakt ) og penger .
Her kan Tvedt være inne på noe , men den Eurabia-aktige ideen om at eliten i skjul har ødelagt nasjonen med innvandring klarer han ikke å begrunne .
Norske verdier
Tvedt lar seg rive med av sitt eget klarsyn og ordhag .
Store sammenhenger åpenbarer seg , og språket hans løfter seg til gammeltestamentlige høyder .
Verdikommisjonens fokus på menneskerettighetene sammenlignes med slaget ved Stiklestad .
I mørket finnes det , i tillegg til Tvedt selv , øyensynlig bare en person som stiller spørsmål ved avskaffelsen av nasjonen :
Christian Tybring Gjedde utfordret « Norges første muslimske statsråd ( … ) til å definere norsk kultur » , noe hun ikke var i stand til .
Islam er et utelukkende truende fenomen i Norge , det er kanskje derfor Tvedt overdriver antallet norske muslimer og misliker at avisene skiller mellom islam og islamisme .
Mistenksomhetens profet
Boka er skjemmet av slurv .
Tvedt skriver blant annet at befolkningen i Norge steg med 25 prosent på ett tiår rundt årtusenskiftet , at FNs Høykommissær for flyktninger vedtok en resolusjon om « krenkelse av religion » , at Montesquieus idé om nasjonalstaten var et slags blodfellesskap – alt dette er feil .
Slappheten han angriper ser ut til å ha infisert ham selv .
Tvedts oppgjør med norsk selvgodhet er en form for annengrads-narsissisme :
Han tegner huggtenner og lang nese på det norske selvbildet .
Om vi blir mindre selvopptatte av det , er jeg usikker på .
Bokas store forse er at den er lett å diskutere , men der stopper likheten med Jens Arup Seip .
