Hvorfor holder vi egentlig sammen ? spør novellene til Vidar Kvalshaug
Både hus og forhold står i fare for å rase sammen i denne boka .
Daniel og Malin , Eva og Gudmund , Synnøve og Terje .
I Vidar Kvalshaugs nye noveller møter vi kjærester og ektefeller som ikke når frem til hverandre .
De lever i forhold der gløden er liten og slitasjen stor .
Usikkerhet , irritasjon og kjedsomhet gnager alt i stykker og familier rakner .
Det går så vidt at det løsnes skudd .
Foreldre og ektefeller som feiler , sviker og svikter er kjent tematikk hos Kvalshaug .
Som før sirkler han inn flokene i samlivet og sårbarheten som hver og en drar med seg inn i et forhold .
Som åsted og metafor velger han sommerstedene :
Det er mange skrale hus og like skrale forhold i novellene .
Felles for stedene og relasjonene er forfallet og det evinnelige vedlikeholdsarbeidet , men også de kjære minnene .
Både hus og forhold står i fare for å rase sammen og bli til ingenting i disse tolv novellene .
Bristende barndom
Samlingen bringer litt lite nytt , tematisk og formelt , i forfatterskapet og for leseren .
Noe språkrusk er det også , særlig i de innledende novellene .
Sytete , biske kvinner og avmålte menn går igjen når forhold etter forhold rulles ut .
Sommerstier , skjøre forhold og forfalne hytter leder tanken til Johan Borgens noveller .
Men vibrasjonene – de språklige og emosjonelle – er svakere hos Kvalshaug .
De tre novellene som ikke handler om kjæresteforhold er blant de beste .
Deriblant tittelnovellen om to brødre som arver en campingvogn der de finner minner fra sin egen bristende barndom .
Her kommer også sommerstedets betydning klarest til uttrykk .
Ikke bare som et sted breddfullt av fortid , et sted der bånd forsterkes eller slites i stykker , men heller :
« Hvem vil ikke ha et sted der de kan bli en annen ? »
Mer å gå på ?
Kvalshaugs forrige novellesamling kom i fjor , og kan hende kunne forfatteren brukt mer tid på spissing av situasjoner og karakterer i årets bok .
« Blodbøksommer » har flere gode noveller , men viser hvor krevende det er å skildre det gjenkjennelige uten at det blir for gjenkjennelig .
