Liksom-tøffe Fredrik Græsvik presterer sånn passe i bok om Kongo-saken
Vi menn på tur i Kongo .
To spørsmål melder seg umiddelbart under lesningen av journalist og forfatter Fredrik Græsviks bok om Kongo-saken .
Beretter han noe nytt ?
Og kildene , er de troverdige ?
Forfatteren , som har dekket saken for TV 2 helt siden 2009 , svarer selv noe unnvikende på det siste , viktige spørsmålet , når han i et avsluttende kapittel skriver at kildene har fortalt ulike versjoner til forskjellige tider .
Hvor mye som er nytt ukjent stoff for den vanlige leser , som Græsvik henvender seg til , er vanskeligere å vurdere .
Personlig fant jeg ingen torpedo under arken .
Mange ingredienser
Vi sitter altså igjen med reporteren Fredrik Græsviks forsøk på å gi en samlet og leseverdig framstilling av den sensasjonelle Kongo-saken .
Historien har jo så mange ingredienser :
To eventyrere på tur i mørkets hjerte , et drap under uklare omstendigheter , farseaktige rettssaker med krav om milliarderstatning , dødsdommer , sinnssykdom , selvmord – og så til slutt en James Bond-liknende redningsaksjon for å få Joshua French i live hjem til Norge .
Historien er så vilt spennende , dramatisk og tragisk , at bare en dårlig forfatter kan lage en dårlig bok av dette .
Græsvik presterer sånn passe .
Slendrian og slomsing
Verst er det liksom-tøffe , slomsete språket .
Her har det gått fort i svingene :
Gutta er på tur , og jordveien som er hovedruten inn til millionbyen Kisangani blir til en elv av leire .
Da slenger Græsvik på en ekstra setning om at « Det var fysisk krevende å føre motorsykkelen » .
Det er mye sånn slendrian , som at kong Leopolds slavedrift kostet « uhorvelig » mange mennesker livet , at Kongos løsrivelse fra Belgia var et av den kalde krigens « tøffeste » slag .
Og ikke vet jeg om en rettssak kan vekke « høy interesse » , eller om det er belegg for at « Tjostolv Moland var så gal som en mann kan bli » .
Kunne ikke Kagge ha spart kollega Græsvik for dette ?
Da ville det være lettere å bære over med klisjeer som at hovedstaden Kinshasa er « byen ved floden » og at Stanley er « legendarisk » .
Så var det den viktige troverdigheten .
Græsvik skriver at « dette er boken om to unge norske menns tragiske eventyrreise gjennom et av Afrikas farligste områder , slik den har blitt meg fortalt av et stort antall kilder .
Alle scener , replikkvekslingerog tanker har jeg enten selv vært vitne til , eller fått gjenfortalt av disse kildene » .
Sakprosa
I rollen som sakprosaforfatter er det et problem at Græsvik i lange perioder skriver som om han er en tredje , allvitende mann sammen med Tjostov Moland og Joshua French .
Et eksempel er omtalen av de berømmelige settene med ID-kort fra Forsvaret som i en rettsomgang førte til spionasjedom og krav om et norsk oljefond i erstatning .
I boka fastslår Græsvik ganske enkelt at kortene ikke var tatt med « av noen spesiell grunn ut over at de pleide å ha dem med seg på reiser » .
Hvordan kan Græsvik vite det når kildene , som han selv skriver et annet sted , har fortalt forskjellige versjoner ?
I hodet på presidenten
Andre ganger kan det virke som om Græsvik vet hva sin foregår inne i hodet på Kongos diktatoriske president , som når Kabila tar fram et fotografi fra øverste skuff i skrivebordet og betrakter en glisende Tjostolv Moland , som tørker opp blodet fra den drepte sjåføren Abedi Kasongo .
Dette er i beste fall uklart talt og uklart tenkt .
I alle fall mangler det her og mange andre steder et navn eller en konkret henvisning .
Fredrik Græsvik har med sin bok levert en gjennomgang av det som populært ble kalt Kongo-saken , beregnet på et bredt publikum .
Mye er oversiktlig og greit framstilt , og mye er spennende lesning , så klart .
Hvor mye som er nytt , er vanskelig for en vanlig interessert leser å avgjøre , slik Græsvik har valgt å fortelle denne historien – som er noe av det nærmeste vi kan komme merkelappen utrolig .
