Boka « Drapene i Baneheia » klarer ikke å bevise påstanden om Norges største justismord
Skildrer grusomheter så detaljert at det er grunn til å spørre hva hensikten er .
Dokumentarkrim er krevende , men Bjørn Olav Jahr har tidligere vist at han mestrer sjangeren .
Nå er han ute med « Drapene i Baneheia » .
Den er langt mer problematisk .
Kraftige påstander
Drapene i Baneheia 19. mai 2000 rystet hele Norge .
To jenter på badetur forsvant og ble funnet drept og misbrukt .
Noen måneder senere ble to menn arrestert og siktet .
Jan Helge Andersen fikk rollen som den passive som diltet etter den aktive pådriveren Viggo Kristiansen .
Først i byretten og senere i lagmannsretten ble Kristiansen dømt til 21 år , mens Andersen fikk straffen skjerpet fra 17 til 19 år .
Senere har advokat Sigurd Klomsæt forsøkt å få saken gjenopptatt fordi Kristiansen skal være uskyldig dømt .
Nå er det Jahr sin tur til å vise at Kristiansen er « et offer for Norges største justismord » , og Andersen drepte de to jentene alene .
Boka har fått bred medieomtale den siste uka på grunn av forfatterens oppsiktsvekkende påstander .
Og i et avsluttende kapittel beskriver Jahr i detalj hvordan han forestiller seg at Andersen begikk ugjerningene .
Det er sterkt .
Men er skildringen godt nok begrunnet ?
Merkelig komposisjon
Allerede i de innledende kapitlene presenterer Jahr grunnlaget for sine påstander .
Særlig legger han vekt på at politiet i Kristiansand la Andersens tilståelse og forklaring til grunn for siktelsen , og at politiet fikk ham til å peke ut Kristiansen som mannen bak drapene .
De var på desperat jakt etter en morder .
Jahr peker også på svakheter i forklaringen og manglende tekniske bevis mot Kristiansen .
I tillegg til at en DNA-analyse på langt nær skal være så sikker som politiet hevdet , spiller Kristiansens bruk av mobiltelefon i tiden da drapene ble utført , en sentral rolle .
For meg er det vanskelig å vurdere de juridiske sidene ved innvendingene .
At de presenteres allerede i åpningen , har nok ført til blest om lanseringen , men litterært fører det til at historien er fortalt allerede før den kommer i gang .
Først flere kapitler ut i boka begynner Jahr å rekonstruere alle de involvertes bevegelser den fatale maidagen .
Han gjenforteller Andersens og Kristiansens forhistorier .
Om deres vanskeligheter på skolen .
Om deres bisarre seksuelle atferd .
Trakassering , kikking og overgrep .
Sørlandets skyggesider
Slik han i « Hvem drepte Birgitte Tengs ? » ga et ganske annet bilde av Vestlandet enn det vi får i « Norge Rundt » , er det nå Sørlandets skyggesider som kommer for en dag .
At Andersen og Kristiansens oppførsel ble bagatellisert som guttestreker , virker i dag ganske ubegripelig .
Og et resultat av alle de historiene Jahr forteller , er at man ikke sitter igjen med følelsen av å ha lest en bok om justismord .
Snarere øker det sannsynligheten for at deres gjentatte forgripelser til slutt skulle få en langt mer alvorlig utgang .
Dette tar Jahr i liten grad opp til kritisk vurdering .
Nærmere bestemt er det som om det finnes to tråder i boka .
Den ene tråden består av forfatterens innledende påstander om justismord og hans begrunnelse – som med jevne mellomrom tas opp underveis .
Den andre tråden handler om det nære vennskapet mellom Andersen og Kristiansen , deres seksuelle eskapader og voldsfantasier .
Litterært sett svekker sistnevnte påstandene om justismord .
Etisk betenkelig
Det er som om Jahrs tese om at Kristiansen er uskyldig dømt , ikke greier å bære historien .
Tesen ville gjort seg bedre i et mindre format .
I en avis- eller magasinreportasje , snarere enn i bokform .
Enkelte av kapitlene i « Drapene i Baneheia » er også ytterst vanskelige å lese .
Jahr skildrer grusomheter så detaljert at det er grunn til å spørre hva hensikten er .
Ikke bare gjentar disse skildringene de mer medisinske beskrivelsene av drapene innledningsvis .
Jeg kan heller ikke se at de bygger opp om det påståtte justismordet .
Tvert i mot virker de som rene referater , uten at forfatteren har tatt et litterært grep om dem .
Til tross for bokas alvorlige tema , etterlater den et inntrykk av hastverksarbeid .
Teksten skjemmes av språklig slurv .
Det heter for eksempel ikke « Redaktørens anmerkning » , men « forfatterens » .
Utgir man en bok om det man hevder er et justismord , bør man utstyre den med et register og en litteraturliste .
Når « Drapene i Baneheia » i tillegg mangler innholdsfortegnelse , blir det usedvanlig vanskelig å orientere seg i den , for leseren som kritisk vil undersøke og ta stilling til forfatterens påstander .
