Anna Rasmussens selvbiografi ligner en tenåringsdagbok , uten betroelsene
Monoton livshistorie fra mammaen til Michelle .
Hun er Norges mest leste blogger , bare 21 år gammel , og allerede trebarnsmor .
Etter at hun ble gravid første gang som 14-åring , har titusenvis av nordmenn fulgt Anna Rasmussen via Mammatilmichelle.blogg.no .
Det er ikke vanskelig å forstå hva som har hektet dem .
Foruten det eksotiske ved purung mor-tilværelsen , har livet hennes vært en såpeopera verdig , med stadig nytt å fortelle :
Nye hus , nye graviditeter med nye menn , forlovelse , kjendisfester og dramatiske hendelser .
Når dramatikken mangler , trekker hun lesere med titler som « Jeg har kjøpt stoff for første gang ! » ( om oppussing ) , og andre tvetydigheter .
Nå er hun ute med selvbiografi , skrevet i samarbeid med VG-journalist Maiken Svendsen .
Her skal hun lette på sløret og fortelle den « usminkede historien » om livet sitt .
Når hun skriver om depresjoner , ensomhet og vanskelige følelser , og hvordan hun ofte har skjult dem på bloggen , er det et nyttig korrektiv til det glamorøse bildet man kan få av kjendislivet .
Det er sårt å lese hvordan drømmen om den perfekte kjernefamilien har fulgt henne gjennom hele livet , og farget mange av valgene hun har tatt .
Hun forteller hvordan en kaotisk oppvekst , med foreldre i to ulike land , la grunnlaget for det vel så kaotiske tenåringslivet – hun begynte å drikke , røyke og ha sex som 12-åring .
Uredigert
Likevel blir det noe fryktelig banalt over det hele .
Som når hun forsvarer den voldsomme eksponeringen av barna i sosiale medier med at pengene hun tjener på det gir dem et godt liv .
Eller når hun skriver at hun la ut bilde av seg selv i undertøyet fire dager etter fødsel , « slik som flere andre bloggere gjorde » , og legger til at det var « viktig for meg å vise hvor jeg sto i den debatten » .
Hvilken debatt ?
Hvor sto hun ?
Hvorfor var det viktig ?
« Naken » er en merkelig bok :
En monoton oppsummering av Rasmussens unge liv , uten litterære grep som kan gjøre det spennende eller utvide horisonten .
Fortellingen virker uredigert , ofte henger ikke den første setningen helt sammen med den neste , og tidsangivelser kommer på tilfeldige steder .
Språket er naivt , upresist og ofte selvmotsigende , som når hun forteller hva hun vil skrive om i framtida :
« Det kan være ting som både plager og provoserer meg , men også meningene mine » .
Holder igjen
Fortellerstilen får boka til å ligne en tenåringsdagbok , men det er en dagbok der forfatteren holder igjen av frykt for snokete søsken eller foreldre .
Rasmussen forteller mer detaljert enn på bloggen , men nakent og utilslørt er dette ikke .
Ofte får vi vite hva hun føler om ulike hendelser , men lite om hva som egentlig skjedde – enten det gjelder vanskelige episoder fra barndommen , konflikter med en av barnefedrene - eller en traumatisk voldtekt .
Ethvert forsøk på refleksjon stopper raskt opp , hun går sjelden i dybden .
Alt handler om henne og den lille familien hennes .
Makten og ansvaret hun har som Norges største blogger er ikke et tema .
Det er kanskje ikke mer å forvente når en 21-åring skal skrive selvbiografi , selv om 21-åringen styrer en millionbedrift .
Men vi må kunne forvente litt mer av et av Norges største forlag .
Hvorfor har ikke redaktøren ytt mer motstand ?
Eller medforfatteren ?
Det kan virke som biografien følger bloggerens filosofi :
Så lenge det selger , er det bra .
Men god litteratur er det ikke .
