Den nye Millennium-boka er nok en overhypet nedtur fra David Lagercrantz
God på portretter , men en rotekopp som krimforfatter .
Vi er på sikkerhetsavdelingen til kvinnefengslet Flodberga , som huser Sveriges verste kvinnelige forbrytere .
Der har Lisbeth Salander havnet .
Hun soner en to måneders dom for selvtekt , etter å ha skjult den autistiske sønnen til professor Frans Balder for politiet – noe vi husker fra Lagercrantz første Milleniumsbok « Det som ikke dreper oss » ( 2015 ) .
I fengslet sitter også unge og vakre Faria Kazi fra Bangladesh , dømt for drapet på sin bror .
Og endelig morderen og psykopaten Benito , som egentlig heter Beatrice .
Hun har valgt seg Faria som sitt mobbeoffer .
Ikke uventet bestemmer Lisbeth seg for å gjøre noe med det .
Kvinnelige skurker
Det er kvinnene som er de verste skurkene i David Lagercrantz andre Milleniums-bok .
Her har han ikke akkurat spart på kruttet .
Ved siden av psykopaten Benito , introduseres ganske tidlig den iskalde psykoanalytikeren Rakel Greitz , engang ansatt på det hemmelige instituttet « Registeret for studier av genetikk og miljø » .
Greitz har et fødselsmerke formet som en drage på halsen .
Det er identisk med en kvinne fra Lisbeth Salanders barndom ; et uklart minne – eller egentlig mareritt - som forfølger henne .
Det er med andre ord to parallelle plott i denne boka .
Det ene involverer muslimsk terrorisme , kvinneundertrykking og æresdrap .
Det andre er forbundet med et tidligere rasehygiensk institutt , som bedrev hensynsløse psykologiske studier på barn .
Til tross for at Salander er sentral i begge plottene , skyves hun etter hvert i bakgrunnen .
Det samme skjer for så vidt med Mikael Blomkvist , som ennå jobber i Millenium .
I stedet har Lagercrantz laget et konglomerat av ulike typer , som introduseres på løpende bånd .
Mest sentral er Leo Manninger , doktor i økonomi , hyperfølsom , hyperintelligent og ekstremt musikalsk .
Sliter med å samle seg
Ved siden av at han skriver lett og greit , ligger Lagercrantz styrke i de mange psykologiske portrettene .
Dette i motsetning til Larsson .
Som krimforfatter , derimot , er Lagercrantz en rotekopp .
Han sliter med å samle seg , både om sentrale skikkelser , et sentralt plott , samt det å bake inn tematikken i handlingen , noe som også var svakheten i den forrige boka .
I tillegg bruker han mye tid på temaer som ikke har forbindelse med plottet , blant annet hacking av finansmarkedet , nettløgner , og så videre .
Den største svakheten er likevel at vi tidlig forstår sammenhengen i hovedplottet .
Ikke er det videre originalt , etter hvert blir det også helt usannsynlig og skuffende banalt .
Det tar seg riktignok opp på slutten , men det kan ikke redde denne boka fra å være nok være en overhypet nedtur fra Lagercrantz .
