Nord-Korea erobrer Svalbard i Øystein Wiiks nye krim
Krim uten grenser .
« Dødsrytteren » er den syvende boka i serien om Tom Hartmann på elleville eventyr .
Øystein Wiik opererer i en sjanger som godt kan kalles « Krim uten grenser » .
Et eget rom i spenningslitteraturen hvor selv de sykeste påfunn tas i bruk med stor selvfølgelighet .
Dette kan bli riktig så morsomt dersom forfatteren har vett til å spille ut nettopp humor-kortet .
Galt går det hver gang det pøses på med gravalvor .
Wiik har for lengst forstått dette .
Han er en morsom og klin gæern forfatter , som dessuten opererer med stor viten innefor en rekke felt .
I « Casanovasyndromet » fra 2013 viser han til fulle at det er mulig å skrive krim på denne måten .
I årets bok lykkes han ikke like godt .
For nå å si det pent .
Nord-Korea på Svalbard
Vi befinner oss i 2016 , og i en utgave av verden der Nord-Korea får lov til å åpne fiskemottak på Svalbard .
Internasjonal etterretning er naturligvis klar over at Nord Korea er store innen meth-amfetamin , og at de kanskje kan tenkes å drive med litt annet enn garnfiske i fjorden .
Overraskelsen er imidlertid stor når deler av den Nord-Koreanske hæren tar makta på øygruppen i løpet av et par ettermiddagstimer .
Atomraketter har de også tatt med seg .
Rett foran nesa på en snorksovende verden .
Tre stykker til og med .
En av dem rettes nokså snart mot Oslo .
Litt for mye av det gode , sier du ?
Nei .
Ikke på langt nær .
Jeg har jo sagt at vi befinner oss i det grenseløse der absolutt alt er mulig .
Over stokk og stein
I Oslo får en kvinnelig leiemorder kjeft for å hente guttungen sin for seint i barnehagen , etter først å ha blitt litt forsinka under en likvidering på Grand Hotell .
Og i Østerrike er den tidligere kulturjournalisten Tom Hartmann i ferd med å fullføre sin aller siste jobb for norsk sikkerhetstjeneste .
Han vil roe det litt ned nå .
Det vil imidlertid ikke Wiik ha noe av , og snart finner vi den arme Hartmann som del av en tomannshær som slåss mot de gule djevlene i og rundt Longyearbyen .
Den andre er leiemordersken fra barnehagen .
Som egentlig er der for å snikmyrde Tom Hartmann .
Det dundrer og går over stokk og stein , så søle og blod skvetter .
Ler på gale steder
En av de mest maleriske scenene i boka , er den der leiemordersken styrter mot de hjernevaskede kommunistsoldatene , sammen med en flokk rasende isbjørner , mens hun nynner på « Vår gud han er så fast en borg » .
Morsomt ?
Jo da .
Men av og til får jeg som anmelder en lei følelse av at jeg ler på de gale stedene .
For eksempel når jeg støter på setninger som :
« Noe vokste i Tom , en mulighet , men foreløpig var den for stor til å få plass i ham . »
Og når jeg kommer til side 243 og får vite at sanntid er år 2017 , når jeg gjennom hele teksten har fått vite at vi befinner oss i oktober 2016 , blir jeg dessuten slått av forvirring .
Er det nordkoreanerne som har sendt et virus inn i korrekturavdelingen på Aschehoug ?
( I skrivende stund sendte de i alle fall en rakett tvers over Japan .
I virkeligheten , til og med . )
