Ørstaviks hovedperson skriver og drikker og puler og ser ut til å ha det ganske fint .
Hva er så problemet ?
Formålsløs reise i Walter Benjamins fotspor .
26. september 1940 flyktet den tyskjødiske filosofen Walter Benjamin over fjellet fra Frankrike til Spania for å unnslippe nazistene .
Han klarte å komme seg til spanske Portbou , men der begikk han selvmord samme natt .
Kanskje fordi han trodde tyskerne ville få tak i ham .
Benjamins flukt fungerer som en rammefortelling i « Over fjellet » .
Tre kvinner , som ikke kjenner hverandre , har bestemt seg for å gå i hans fotspor .
Jeg-personen er den norske forfatteren Irma , Wilma og Leonie er på sin side begge tyske jøder som bor i Paris .
En slags trilogi
Irma har mange likheter med hovedpersonen i Ørstaviks to siste bøker , « Det finnes en åpen plass i Bordeaux » og « På terrassen i mørket » .
Vi møter en søkende , voksen kvinne som forsøker å få liv og lyst til å harmonere .
Men der hoverpersonen i de to forrige var i , og på vei ut , av et forhold er Irma singel :
« Kjærligheten som ikke blir virkelig .
Er det derfor jeg er kommet hit .
For å trenge gjennom , for at det ikke skal være stengt i meg mer , ikke noen avstand .
For å undersøke hvordan det står til , hvor åpen jeg er , i kjønnet , i fitta . »
Irma forsøker å løse opp noe forknytt i seg selv , og vender seg derfor også mot barndommen .
Som Benjamin gjorde det i « Barndom i Berlin » , skriver Ørstavik assosiativt om de tre kvinnene som unge .
Irma forsøker å komme i kontakt med jenta i seg , eller jentene :
« Kan jeg velge et enkelt liv ?
Velge ikke å være i kontakt med lillejentene alle bildene alt som beveger seg forbi der nede og inne som raske skygger , sky .
Kan jeg det og likevel , samtidig , være levende ? »
Kroppsfokusert
Teksten er lagt tett opp til tankenes naturlige , springende stil .
Vi kommer tett på , men likevel er det vanskelig å få tak i hva som egentlig er jeg-personens problem .
Hun sliter med å elske den lubne jenta hun en gang var , det er en klar kroppsforakt der .
Men hvorfor ?
Personenes kropper står ellers sentralt i boka , tykke som tynne .
Det er noe her som teksten ikke klarer å videreformidle , eller grave dypt nok i , selv om vi fysisk sett får komme helt inn i fitta , som Ørstavik velger å kalle den .
Formålsløs reise
Ørstaviks to siste bøker klarte kunststykket å være introverte , psykologiske pageturnere .
Men årets bok er bare introvert .
Hvorfor skal leseren være med på denne reisen , lurer jeg på mens jeg leser .
Hva står på spill for Irma ?
Hun skriver og drikker og puler og ser ut til å ha det ganske fint .
Romanen er klart konstruert , noe som kan fungere , men her blir konstruksjonen alt man ser .
Mot slutten går den ene av de to tyskjødiske pariserkvinnene til Spania med nok sovepiller til å begå selvmord , parallellene til Benjamins liv er overtydelige .
Men de to andre damene forblir utydelige helt til siste slutt .
