En svart feministisk satire , som blir både innholds- og retningsløs
Karikert abortkamp fra Lotta Elstad .
Trettitre år gamle Hedda Møller er en lutfattig freelanceskribent som mister jobben på grunn av nedskjæringer .
Hun oppdager at hun er gravid , og vil ta abort .
Legen sier hun må tenke seg om i tre dager .
Men Hedda nekter å tenke .
Hun legger ut et spørsmål i en anonym kvinneguide :
« Er i uke tretten – noen tips om hvordan jeg blir kvitt sakene ? »
Journalisten , redaktøren og forfatteren Lotta Elstad er i beste forstand en politisk forfatter .
Hun slo gjennom med den kritikerroste sakprosaboka « En såkalt drittjobb » ( 2008 ) .
« Jeg nekter å tenke » er hennes tredje skjønnlitterære utgivelse , og en heseblesende jeg-roman , der et grunntema er retten til fri abort .
Det heter det hvert fall i lanseringsteksten .
Boka selv er så krampemorsom at jeg har problemer med å skjønne hva og hvor Elstad vil .
Europas skyggesider
Hedda Møllers liv er et kaos .
En måned tidligere ble hennes forhold til den selvopptatte Lukas avsluttet med hans brutale utsagn :
« Kan noe som egentlig ikke har begynt , virkelig ta slutt » .
Dypt ulykkelig bestiller Hedda en reise til Hellas for sine siste penger .
Flyet nødlander i Sarajevo .
Hun arbeider seg gjennom skyggesidene av Europa , og havner i Berlin .
Der treffer hun Milo .
Han er selv resultat av en mislykket abort , bor i bobil , og er ekstremt oppfinnsom når det gjelder å skaffe seg penger .
Mot Heddas vilje følger han etter henne til Oslo .
De beste partiene i boka er der Hedda ser hovedstaden gjennom Milo .
Et « Oslo der folk sover i betong-ly langs Åkebergveien .
Kasserte møbler på gata .
At det er køer i Christian Krohgs gate for å få sengeplass i Røde Kors ’ lokaler , for ikke å snakke om gummi-underlagene under byens lekestativer : at noen skjermes , andre rammes , som jeg allerede visste , ja , selvsagt visste jeg det , men kanskje ikke likevel » .
For karikert
Elstad har et godt blikk , en kjapp penn og skarp humor .
Her har hun villet beskrive tunge temaer – fattigdom og abort – i det som lanseres som en svart feministisk komedie .
Gjennomgående handler det om Heddas kamp for å få tatt abort uten innblanding .
Hos legen er det lite hjelp å hente .
Han insisterer på at hun kaller ham Ole-Morten , og snakker som « femteklassingen som løp hyperaktivt rundt , tråkket på oppvaskmaskindøra og fikk den veltet over seg i heimkunnskapstimen i 1995 » .
Boka er full av den type harselas .
Morsomt nok mye av det , men problemet er at det blir så heseblesende at det ikke fungerer som litteratur .
Personene blir så karikerte at det er umulig å ta dem alvorlig , og i den grad Elstad er ute etter å si noe fundamentalt og viktig , drukner det i fjås .
