Har JP Delaney virkelig brukt ti år på å skrive denne thrilleren ?
Et solid mageplask .
Handlingen i « Den forrige jenta » er båret oppe av to fortellerstemmer .
Emma og kjæresten hennes forsøker å finne et nytt sted å bo i London .
Det er vanskelig .
Særlig for et ungt par som ikke har egen seddelpresse i kjelleren .
Dessuten haster det .
Emma har blitt overfalt og voldtatt på sin nåværende adresse , og orker ikke tanken på å overnatte en eneste natt til der .
Da er det at megleren kommer opp med et noe spesielt tilbud :
Et splitter nytt arkitekttegnet hus midt i byen .
Billig .
Nesten gratis .
For godt til å være sant ?
Ja , jøss !
Arkitekten , som også eier kåken , er litt av en skrue .
For å få lov til å flytte inn , må de unge gå med på de mest skrudde betingelser , samt besvare spørsmål som går langt inn i deres intimsfære .
Men ok .
Man er jo ung og nysgjerrig .
Og huset er råstilig .
Minimalistisk .
Supertec .
En sjanse som dette kommer ikke to ganger .
Spennende
Ganske snart forstår vi at Emma taler til oss fra fortiden .
Nåtiden tar Jane seg av .
Hun er singel og ulykkelig .
Alvorlig traumatisert etter å ha båret fram et dødt barn .
Som Emma , er også Jane på desperat jakt etter nye rammer om sitt liv .
Heller ikke hun kan tenke seg å bli boende i sitt gamle hjem .
Og også hun får et tilbud som hun ikke synes at hun kan takke nei til .
Til tross for at huseieren er litt av en skrue …
Jada .
Det er selvsagt den samme huseieren , og det samme huset .
Gjennom mesteparten av boka veksler Emma og Jane på å fortelle oss om før og nå i korte , effektive kapitler .
Nokså snart skjønner man jo at noe har gått galt med Emma , og like snart skjønner man at nå må den godeste Jane kanskje passe seg litt .
Særlig når hun slipper den eksentriske arkitekt-huseieren opp i senga si .
Og tro om han ikke har vært i den senga før et par ganger også ?
Den gang det var Emma som leide huset ?
Eller er det bare Emma som lyver litt igjen ?
Skuffende avslutning
Ja , hva er det egentlig som foregår ?
De to kvinnenes beretninger er nærmest identiske .
Like er de også , viser det seg .
Dessuten likner begge på arkitektens avdøde kone .
Hun som er gravlagt under huset .
Sammen med den vesle sønnen .
Delaney er i det hele tatt flink til å lede oss gjennom denne teksten i høyt tempo .
Til tider blir dette riktig så spennende .
Man er til og med villig til å trekke litt på skuldrene av et språk som er like kjedelig og strippet for nyanser som den arkitekturen vi hele tiden får beskrevet .
Den ene klisjeen avløser den andre , og personene sprader rundt og er uten karakter og særpreg av noe slag .
Likevel holder jeg ut , fordi hele oppbygningen av romanen peker fram mot en dundrende overraskelse mot slutten .
Isteden får vi et solid mageplask .
Ja , det er nesten så man blir sittende og rødme litt på vegne av forfatteren .
En ubehagelig følelse som glir over i medlidenhet når man helt til slutt leser i forfatterens takketale at han faktisk har brukt ti år på dette verket .
Uffameg .
