Dette smøreriet burde forlaget spart leserne for
Styr unna !
Før danskenes yndlingsforfatter Jussi Adler-Olsen i 2006 slo gjennom med serien om antihelten Carl Mørch i avdeling Q , skrev han tre ambisiøse internasjonale thrillere .
Deriblant « Hun takket gudene » , som først ble utgitt under navnet « Firmaknuseren » i 2003 .
At Aschehoug nå har valgt å oversette denne halvgamle thrilleren , er en dårlig idé .
Disse 745 sidene blir etter hvert en lidelse å kjempe seg gjennom , med sitt surrete og usannsynlige plott og et pinlig pompøst billedspråk .
Virkelig hendelse
Et slags utgangspunkt er en virkelig hendelse :
4. oktober 1992 styrtet et israelsk fraktfly inn en leilighetsblokk i Bijlmermeer-komplekset i Amsterdam .
43 omkom , men antallet antas å være høyere .
Det ble seinere avdekket at israelerne fraktet kjemikalier i flyet , noe Adler-Olsen har spunnet videre på .
Vi rykker noen år fram i tid , og møter den rike og kyniske forretningsmannen Peter de Boer .
Han har spesialisert seg på å knuse firmaer på bestilling .
Nå blir han presset av en hensynsløs forretningsmann til å knuse det kuwaitiske oljeselskapet Q-petrol .
Han setter den eksentriske og smellvakre Nicky Landsaat på saken .
Hun har vokst opp i en av Amsterdams gettoer med en innesluttet indonesisk mor , en ekstremt voldelig hvit far , en kriminell bror og en prostituert søster .
Oppdraget hun får skal vise seg å bli langt farligere og mer omfattende enn de to hadde forutsett .
Rotete og usannsynlig
Ifølge Adler-Olsen selv , er thrilleren inspirert av store navn som John Grisham , Tom Clancy og Frederick Forsyth .
Men dette er ikke danskens sjanger .
Han har villet si veldig mye om altfor mye :
Storpolitiske intriger , konspirasjoner og korrupsjon , tortur og bestialske drap , gettoer og innvandring .
Både Peter og Nicky , som ikke overraskende blir forelsket i hverandre , har familiehemmeligheter med sterke bånd til indonesisk overtro .
Forbindelsen til Bijlmermeer -ulykken skal vise seg å være like rotete og fjern som resten av intrigen .
Eller intrigene .
For hver gang vi nærmer oss en slags kjerne i plottet , innfører Adler-Olsen et nytt , enda mer konspiratorisk og usannsynlig plott .
Malplasserte bilder
Dette surret blir ikke bedre av forfatterens mislykkede forsøk på å skrive skjønnlitterært .
« Peter er fanget i en type mareritt som kjører i sakte film rundt og rundt , og sender bevisstheten om å være medbestemmende på langfart . »
Kurdistan , får vi vite , er « et luftslott som ville blafre for vinden til evig tid » .
Hele boka er bygget opp av disse malplasserte og pompøse bildene , som gjør denne håpløse thrilleren til et slit å komme seg gjennom .
Avslutningen er så fjollete og sentimental at jeg sjelden har følt meg så snytt .
