Umodne skriveøvelser
Her må redaktøren ha snorksovet i timen .
Filosofen Goethe sa en gang at novellen inneholdt en « uhørt begivenhet » , en vending i teksten .
Jeg vet ikke om debutant Kristin Bjørn ( f . 1965 ) er inspirert av den tyske tenkeren , men novellesamlingen « Sant nok » synes i alle fall å være tuftet på en nokså tradisjonell forståelse av sjangeren , og uhørte begivenheter er det flere av .
Men det blir ikke nødvendigvis god litteratur av det .
I den første novellen , « Desperado » , møter vi en småbarnsmor som i åpningen av novellen har fått en erkjennelse — hun skal gå etter pengene .
Like etterpå tar hun med seg datteren på butikken , og blir med første og beste mann hjem .
Hun fryder seg da hun får vite at han er geolog , trolig fordi det betyr at han er kapitalsterk .
Etter hvert legger hun barnet ned for å sove , og det oppstår også erotikk mellom de to voksne - ved siden av det sovende barnet .
For meg som leser virker det lite sannsynlig at en mor eller far velger å hengi seg til endeløs erotikk hos et fremmed menneske - uten noen som helst refleksjon over at barnet ditt sover formiddagshvilen 30 centimeter unna .
Jeg tror ikke på teksten .
Kanskje fordi novellen er nærmest kjemisk renset for psykologiske innsikter eller evne til å bruke den fortettede teksten for å oppnå meningsforskyvning eller gåtefullhet .
Hovedpersonen Miriam fremstår snarere som en livløs dukke med sine instinktive bevegelser , snarere enn et individ eller menneske .
Språklig er det flatt , rett frem og det er rart at en såpass moden debutant med erfaring fra scenetekst skriver så lite sansende og eksistensielt .
Også novelle nummer to har tydelige svakheter .
I « Steady State » møter vi en aldrende kvinne på sykehjem gjennom datteren som forteller .
Den gamle damen vil ikke gi slipp på kjærligheten til sin avdøde mann , en middelmådig hobby-astrofysiker som har hang up på Fred Hoyle , en britisk astronom som tok avstand fra Big Bang-teorien .
Igjen er problemet at disse sidehistoriene ikke gir dybde til beretningen .
Språklig er det heller ikke særlig elegant , snarere preget av litt stakkato språkføring :
« Mor kunne fylle helvete med kjærlighet .
Hun har ubegrensede mengder av den .
Kjærlighet til faren min . »
Jeg etterlyser også et minimumskrav om bruk av synonymordboken : her er « tindrende øyne » og « det øret ville ikke bestyreren høre på » , « øyne som stråler av glede » og « tårer blinker i øyekroken » .
Jeg forventer mer av språket i en skjønnlitterær debut enn ukritisk bruk av klisjeer .
Å skrive presist handler om å velge hvert ord med omhu og unngå generelle vendinger vi har hørt tusen ganger før .
Problemet blir da at dette ikke fremstår som novellekunst , men mer generiske fortellinger uten en litterær dimensjon .
Riktignok viser Bjørn litt bedre takter i de neste novellene , her er et par tekster hvor hun får til en mer mangetydig slutt .
For eksempel er en novelle om en 17 år gammel jente som ligger med rettslærelæreren , skildret gjennom noen sexscener som langt fra kommer til å revolusjonere litterær samtidssex , litt bedre mot slutten .
Likevel er det en skuffende debutbok fra en forfatter som skulle være vant til å tenke scenisk .
Boken inneholder en rekke flate fortellinger som forlagsredaktøren burde refusert .
