Skuffende fantasydebut fra Chris Tvedt
Krimforfatter Tvedt tar med seg krimingredienser inn i sin debut som fantasyforfatter .
Man skal vokte seg for å klage over klisjeer i bøker for uerfarne lesere .
Men også unge fantasylesere har nok vært borti dette faderløse mobbeofferet før .
Selv noen av enkeltscenene fremstår som ren resirkulering .
Hvem kjenner ikke igjen denne opptakten til mobbing :
« « Der er du jo » , sa Ken .
« Det er utrolig så ofte vi treffer deg på vei hjem fra skolen .
Skulle tro du fulgte etter oss . »
Ronny knegget .
Det var alltid Ken som snakket .
Ronny var for dum til å finne på noe treffende å si , som regel gjentok han bare det Ken sa . »
Med andre ord ingen tvil om hvor sympatien skal plasseres .
Når mor så insisterer på at Thorgil ( 13 ) skal reise halve kloden rundt sammen med to pussig småvokste menn for endelig å få treffe den ukjente faren sin — da er alt bare som det skal være .
Reisen tar som vanlig bortimot hundre sider .
Sammenlignet med en gammel guttebok av den eventyrlige sorten , er ikke ferden så verst farefylt .
Sammenlignet med et dataspill av typen action-eventyr , minner den mer om « Hurtigruten minutt for minutt » .
Når krimforfatter Tvedt her debuterer for ungdom , er det nærliggende å mistenke ham for å ha lest lite ungdomsbøker etter at han selv ble voksen .
Tålmodigheten med beskrivelser som går på bekostning av tempoet , er ikke hva den en gang var .
Den litt gammelmodige stilen kan riktig nok forklares med at handlingen er lagt til 1936 .
Thorgil reiser via nazistenes Berlin til det mystiske Tien Shan nord for Himalaya .
Jo da , det viser seg at faren hans er konge i Tengri- La .
Visst er det noe å hente her for alle som lengter etter farskjærlighet fra høyeste hold .
Motivet er klassisk .
Tenk bare på « Mio , min Mio » av Astrid Lindgren .
Tvedt nøler heller ikke med å lene seg på fantasysjangerens mest oppbrukte inspirasjonskilde , « Ringenes Herre » av J.R.R. Tolkien .
Han befolker heller universet sitt med dverger og alver enn å skape nye folkeslag .
Den ondeste er rett og slett en heks .
I en sjanger som mer enn noen annen er kjent for å stimulere fantasi og dagdrømmer , er det skuffende at han ikke viser større oppfinnsomhet og skaperkraft .
Her fins naturligvis onde krefter , en magisk port og en spådom om jordens undergang .
Gjett hvem spådommen har utpekt til å stenge porten for demoniske krefter .
Gjett hvem som higer etter anerkjennelse fra faren sin og som vokser med oppgavene .
Heldigvis tar spenningen seg opp .
Selv velbrukte ingredienser kan skrus sammen på fengende måter .
Det ser ut til at de onde kreftene skal brukes til å nære nazismen .
Tenk hvilket drømmescenario det kan bli hvis Thorgil faktisk viser seg å være i stand til å avverge 2. verdenskrig !
Men det får vi nok i så fall først vite ved avslutningen av denne varslede trilogien .
Med « Demonenens sang « skriver Tvedt seg inn i klubben av mannlige krimkolleger som varierer arbeidsdagen med å skrive spenningsserier for ungdom .
De tjener nok ikke så mye mer enn det innkjøpsordningen gir dem , men samtidig rekrutterer de fremtidige lesere til voksenbøkene sine .
For eksempel lager Tom Egeland populære thrillere om arkeologsønnen Robert , en ung gutt som må hamle opp med skurker og gjenferd når han er med moren på utgravninger i noen av verdens mest kjente ruiner .
Tom Kristensen skriver krimserien « World of spycraft » , der hovedpersonen Eric ( 16 ) via farens importfirma har tilgang til det nyeste innen spionteknologi .
Jørn Lier Horst bidrar med CLUE-serien om tre barn som løser mysterier rundt et pensjonat .
Felles for bøkene er høy spenning , enkle karakterer og løsninger mer lettvinne enn forfatterne ville sluppet unna med i bøker for voksne .
Jeg mistenker at de skriver sånne bøker de selv ville likt å lese da de var unge .
Gutter er gutter og rettferdigheten seirer .
Her er så lite for leserne å fundere på .
Thorgil er i så måte typisk .
Handlingene hans kommer ferdig forklart :
« En ting var å drepe i kamp , en helt annen ting å drepe en som ikke kunne forsvare seg .
Hvis han gjorde det , ville han bli til en han ikke ønsket å være , en som ikke var stort bedre enn onkelen . »
Så edelt at det ikke står tilbake for 30-tallets guttebøker .
Det er fristende å ønske seg litt mer nyanserte personligheter av en såpass erfaren forfatter .
Likevel er det neppe de stereotype ingrediensene som vil begrense leserkretsen til « Demonenens sang « .
Jo mindre du trenger å lure på hvor du har folk , jo bedre fungerer boken for yngre lesere .
300 sider er ikke avskrekkende for ihuga fantasyfans helt nede i ti-elleve års alder .
Spenningshungrige lesere vil nok snarere miste tålmodigheten med forfatterens litt avleggse omstendelighet .
Enda godt at Tvedt behersker oppskriften på fantasy såpass godt at han unner oss en overraskende vri til slutt .
