Skuffende koloss
Johan Harstad burde gå tilbake til skriveskolenes første leksjon .
« Mesterverk » , « Enestående epos » og « Imponerende engasjerende » .
Kritikerne har nærmest overgått hverandre i å kaste superlativene etter Stavangers litterære wonderboy , Johan Harstad og hans nye 1100 sider lange mursteinsroman .
Det smerter selvsagt å være den som slukker lyset og demper den overstrømmende musikken av ros som siver ut fra anmelderkorpset samlede gettoblaster .
Men hallo , denne romanen er da virkelig ikke så god .
Det er en helt straight fortelling om Max Hansen som utvandrer fra bydelen Forus , i det oljemarinerte Stavanger , til USA sammen med familien , og ikke minst hans flygerfar , hvis reiser verden over er et tilbakevendende tema .
Den ukronologisk sammensatte teksten er delt inn i fire nummererte avdelinger , åpner og slutter i 2012 og er hovedsakelig fortalt i jeg-form.Den 35-årige teaterregissøren Max Hansen ønsker å fortelle sin og familiens historie før den forvitrer og blir borte .
Sentralt i romanen står følgelig Max sitt arbeid i teateret , det refereres både til teaterhistorien og til samtidens filmer .
I begynnelsen av boken oppleves namedroppingen av eksperimentelle skuespill fra 60-tallet som mer forstyrrende enn berikende .
En motor for hele beretningen er kjærlighetshistorien til Mischa , en syv år eldre kanadiask maler , som risikerer fengselsstraff ved å innlede et forhold til Max .
Også vennskapet med den jevnaldrende Mordecai , skuespiller og jøde som blir hans kompanjong inn i teaterverdenen er behørig skildret .
Johan Harstad baker mye inn i denne romanen , barndomsskildring , eksillitteratur , heimstaddikting , kunst— og teaterhistorie , og Vietnamkrigen , ikke minst .
Krigen og Francis Ford Coppolas film « Apokalypse nå » er gjennomgående motiver i en roman som kobler seg opp mot USAs historie det siste halve århundret .
Romanen hever seg noen hakk etter 500 sider idet den myteomspunnende onkel Ove , nå Owen Larsen dukker opp .
Den tidligere forsvunnede onkelen brøt med familiens sosialistiske ideologi , emigrerte til USA og tjenestegjorde i Vietnamkrigens sluttfase .
Parallelt med balladen om Max og Mischa , løper altså historien om Ove , og midtveis i romanen møtes slektningene på Manhattan .
Den grenseløst ensomme Owen , med store musikalske ambisjoner , er kanskje historiens mest fascinerende skikkelse .
At hans korte ekteskap er trått , etablerer Harstad raskt :
« En overraskende varm jul .
De blir gjensidig skuffet over gavene fra hverandre ; de går tidlig til sengs .
Om natten sover de med vinduene åpne og hjertene lukket .
« Likevel synes jeg ikke de to handlingstrådene kobles godt nok sammen til at det utgjør et tilstrekkelig bindverk i en så omfattende roman .
Jeg savner mer risikable vendinger i fortellingen .
Den største svakheten ved romankolossen er at den blir en fortellermaskin hvor historien durer og går , men hvor leseren til slutt kveles av motoren .
Man går ikke glipp av noe ved å hoppe over setninger , her er ingen subtile meningsforskyvninger .
Språket er teknisk godt , håndverket likeså , men jeg opplever det uten tilstrekkelig dybde .
Harstad forteller alt , han viser ikke .
Bruddet på dette enkle budet ødelegger alt for lesingen .
