Bevisst sleivkjeftet om sex
Kvinneskildringene til Aksel Fugelli bør straks under lupen til Feministisk initiativ , mener BTs anmelder .
— Jeg har ikke skrevet disse skildringene for at leseren skal bli opphisset , svarer forfatteren i dette anmelderintervjuet .
En ung mann ankommer Bergen utstyrt med en gitarkasse full av klær — og gitaren .
Dette er utgangspunktet for Aksel Fugellis nyeste roman :
« Tøffe tider for gentlemen » .
Hovedpersonen sviver rundt i byen på 90-tallet , tar seg tilfeldige jobber , faller for ulike kvinner og havner i sære situasjoner , som at han stjeler en pingvin og etter hvert adopterer et piggsvin .
Mye av handlingen er lagt til nattetid på ulike , nå nedlagte , vannhull i Bergen .
Strukturen er episodisk og handlingsdrevet .
- En styrke ved romanen er språket .
Du skriver tidvis veldig treffsikkert , som om du skriver med innlagte punchlines :
« Baren er akkurat som din egen stue , bortsett fra at ytterdøra alltid står åpen » .
Eller skildringen av den amorøse forbindelsen Wenche : « Wenche liker telefonintervjuer , de gir henne en følelse av å bidra til vitenskapen » .
— Jeg tenker at de forskjellige karakterene bør snakke på hver sin måte .
Jeg stjeler og snapper opp mye fra folk jeg kjenner , og tenker at det skal virke dokumentarisk .
Personlig ser jeg for meg bestemte fyrer som er gode til å snakke muntlig og som er en fest å være sammen med , jeg har stor respekt for mennesker som er flinke til å snakke .
Det er en egen kunstform som jeg prøver å etterligne i romanen .
- Dette særegne språket er med på å utvikle en tydelig fortellerstemme .
Hvordan vil du selv beskrive hovedpersonen din ?
— Han er uskikkelig i hjertet .
Når han forteller sin historie har han ikke å så mye tålmodighet med alt som er vanlig og folk som sitter litt for godt i godstolene sine .
Han er ikke en karakter som reflekterer grundig .
Man kan nok kalle ham en slags anarkist med humor som våpen .
Dette er en nittitallsroman som har ligget i skuffen lenge , og mentaliteten har forandret seg siden da , etter mitt inntrykk .
- Jeg liker romanen best når du nærmer deg den mer absurde komikken .
Her er det flere kostelige episoder .
For eksempel scenen hvor hovedpersonen er arbeidsledig , og som medlem i « Aktiv dagtid » - som skal gi arbeidssøkende en « meningsfull fritid » - må være med på fellesbading i Sentralbadet og ta armhevinger etterpå .
Og da hovedpersonen - en mann i 20-årene - blir opptatt som medlem i bestemorens bridgelag på Betesda Hvilehjem .
Hvorfor dyrker du ikke den komikken mer ?
— Tilfeldighetene råder i denne romanen , slik de gjør i livet ellers .
Ting bare skjer , det er sidespor hele veien , boken følger ikke noen mal for hvordan en roman bør bygges opp .
Meningen er at historien skal ligne mer på det virkelige livet , og samtidig gi et skjevt blikk på systemet og alle representanter for det .
- Kvinneskildringene dine bør straks under lupen til Feministisk initiativ .
De trekker ned .
Jeg forstår ikke at det kan være så vanskelig for norske forfattere å skrive bedre sexscener .
I denne boken er en av kvinnene for eksempel « en tobeint medisin mot impotens » , og veien er kort til et « kjapt nummer på panseret » .
Avsnitt som dette trekker kraftig ned i min kvalitetsvurdering :
« Vi elsket sidelengs , så jeg kunne se over skulderen hennes og høre henne i pedagogikk .
Jeg måtte ha hoppet på magen hennes for å få brystvortene til å sprette ut .
De eneste gangene vi hadde heit sex , var når Wenche hadde mensen .
Da ble hun kåt og gal og ville banke i timesvis , mens eimen av jern la seg over leiligheten » .
Hva slags effekt ønsker du at disse sexscenene skal ha ?
— Det kommer litt brått på at de skal være så dårlige .
Det er stort sett mislykket og dårlig sex jeg skildrer.Jeg har ikke skrevet disse scenene for at leseren skal bli opphisset.Karakteren er sleivkjeftet hele veien , da er det ikke annet å forvente også når det gjelder det seksuelle .
Han er ingen mannssjåvinist .
Men han nekter å ta ting på alvor , og det rammer også sex og kjærlighet .
Er det ikke da mest realistisk at han også er litt sleivkjeftet i sine beskrivelser av kvinner og sex ?
Det ville være merkelig om han skulle vokte ordene sine akkurat når han forteller om disse tingene .
Jeg skulle ønske han kunne gjøre det , men det ville være feil.Dette er et konstant dilemma når du prøver å leve av å skrive , og vet at du er avhengig av at så mange som mulig skal like og kjøpe det du skriver .
Men å velge bort potensielt upopulære sekvenser , er å være uærlig overfor romankunsten .
- Men selve skildringene av sex er det jo du som forfatter som skriver - du kan ikke legge all skyld på karakteren din ?
— Der er jeg faktisk uenig .
Hvis du lever deg dypt inn i den historien du beretter , bør det være karakterene der som styrer ordene , både de kloke og de mindre kloke , selv om du som forfatter kan være uenig i hvordan de snakker eller tenker .
- Romanen begynner og slutter med den samme setningen .
Og som kritiker er jeg veldig usikker på om den har bevegd seg noen vei .
Det er en negativ innvending .
Hvordan forklarer du selv dette ?
— Historien går over tre år .
På en måte skjer det ekstremt mye , og på den andre siden ingenting .
Hva blir stående igjen ? - bortsett fra de små , morsomme og uviktige hendelsene ?
Har de en stor verdi eller ikke ?
Slike spørsmål ønsker jeg å stille .
En alternativ tittel til boken var « En halsbrekkende reise til margen i den norske sårbarheten » .
Romanen er en hyllest til de som ikke vet hva de vil - og som ikke har en plan .
Jeg forstår innvendingen din , men her er det en plan at det ikke skulle være en plan .
Det er slik livet ofte er .
