Nede for telling
Temanummer som vitner om at venstresiden er i utakt med tiden .
Den politiske venstresiden forbindes med arbeiderbevegelsen , som oppsto i en tid med store klassemotsetninger og hvor kampånden var stor .
Når det bergensbaserte tidsskriftet « Røys » tematiserer klasse , så det derimot i en noe resignert form .
Her er lite « Fremover , kamerater ! » å spore , og få visjoner ( = ingen forslag til ny samfunnsorden ) .
I stedet møter man en tafatt og snusfornuftig tilnærming til « klasse » som begrep .
Sosiolog og forsker Isak Lekve har skrevet en god fagartikkel om forskjeller og likheter mellom teoretikere som Marx , Weber og Bourdieu , for deretter å helle kaldt vann i blodet på dem som håper på en ny klasse-vår .
Lekve skriver at verden er mer mangfoldig enn noensinne .
Å skape interessefellesskap motivert ut fra egeninteresse er tingen for vår tid .
Det viltvoksende New Public Management i offentlig sektor kan muligens mobilisere massene , skriver Lekve , men uten å reflektere over hvor monsterblandingen av markedstenkning og kontroll har sitt politiske opphav .
Ingen av artiklene i « Røyst » er visjonære , men på venstresiden kan de kunsten å drive selvpisking .
Warsan Ismail , tidligere asylsøker , stiller seg kritisk til måten staten behandler asylsøkere , og foreslår at man faktisk forsøker å kartlegge hva folk kan når de kommer til landet .
Kristina Onarheim og Andrea Melberg skriver om papirløse flyktninger , og hvordan politiske direktiver hindrer leger i å utføre yrket sitt , nemlig yte tilstrekkelig hjelp til syke mennesker .
Disse artiklene får forhåpentlig venstresiden til å reflektere over hvilke menneskesyn de legger til grunn for sin politikk .
Når det gjelder skolepolitikk har Ida Torkjellsdatter enda mer pisking av staten å by på .
Hun viser til forskning som peker på at det fremfor alt er gutter fra arbeiderklassen som dropper ut av skolen .
Torkjellsdatter skriver videre at tettere oppfølging av elevene ( ! ) er riktig medisin mot frafall .
Ikke mindre teori på yrkesfag , eller andre tiltak på kollektivt og overordnet strukturelt nivå .
De som interesserer seg for klassetematikk i dag kjenner begrepet « prekariat » , som definerer den voksende mengden av midlertidig ansatte som en ny samfunnsklasse .
Jon Bals anmelder Guy Standings bok « Prekariatet » i dette nummeret , men i en overraskende amper tone .
Standings hypotese er at politikere har gjort knefall for kapitalkrefter og markedstenkning .
Det pågår en uthuling av velferdsstaten og borgernes rettigheter .
Standings medisin mot ondet er universell borgerlønn , noe Bals finner latterlig .
Jeg har lest Standings bok ( og vært involvert i den norske oversettelsen ) .
Der « Røyst » fremstår som selvpiskende og gammelmodig , byr « Prekariatet » faktisk både på :
« Fremover , kamerater ! » og forslag til en ny samfunnsorden .
Det er synd redaksjonen ikke har latt seg inspirere til mer vågemot .
