Endimensjonal figur i stort alvor
Linnestå skriver nært , men ufullstendig om sorgen etter å ha mistet sin mor .
Hvordan møter vi døden ?
Det er et evig spørsmål i litteraturen som finner særlig gjenklang hos unge lesere .
Litteratur skaper et uforpliktende rom der leseren kan få utløp for og erfaring med følelser .
Derfor er det viktig med bøker som tar opp ulike motiv og tema , også de mørkeste og mest alvorlige.Dessverre behandles spørsmålet selvmord noe kunstig i denne nyeste romanen til anerkjente Aasne Linnestå .
Det er et underfokusert poeng at moren har begått selvmord .
Fortellingen gir ikke noen utfyllende svar på hvorfor moren valgte å forlate familien , annet enn å presentere henne som en tidvis fraværende forfatter , og med antydninger om en psykisk lidelse .
Det er datteren , femtenåringen Tale , som fører ordet og gjennom hennes stemme opplever vi dagene fra familien får dødsbudskapet til begravelsen .
Vi leser om Tale som sørger , som tar ansvar for sine småsøsken , som gjør opprør og som til slutt tilsynelatende forsoner seg med morens bortgang .
Linnestå har skapt en karakter som mange tenåringer vil kjenne seg igjen i .
Tale har et språk som veksler mellom det barnlige og det modne , og hun har flere karakteristiske ungdomstrekk som gjør henne troverdig .
Likevel kan det virke som at romanens prosjekt er å vise hvordan hun opplever stadiene i sorgprosessen , noe som resulterer i at Tale blir en endimensjonal karakter med for tydelige grenseoverganger mellom de ulike fasene .
Omtrent midtveis i romanen bestemmer Tale seg for å rømme til København , hun skal spise pølser og hun skal drikke .
Hun er sint , og hun må vekk fra familien .
Aller helst vil hun dra med Espen , han hun er forelsket i , men det ender med at hun drar aleine .
Avstikkeren blir kun et episodisk antiklimaks .
Noe av det første Tale gjør ved ankomst til hotellet , er å ringe faren .
Københavnturen viser en annen utfordring ved romanen :
Alt virker noe tilforlatelig med for enkle utfall .
Krisestemningen som har hersket mellom familiemedlemmene forsvinner raskt så snart lillesøsteren serverer en sjokoladeplate på frokostfatet til Tale , og det er først når Espen dukker opp i begravelsen at Tale forsoner seg med at moren er gått bort .
Hvordan klarer romanen å skildre femtenåringens savn etter moren , samtidig som hun føler på ansvaret for resten av familien ?
Til tross for sin dystre inngang er det nok håp for fremtiden til at romanen ikke bare er en trist og mørk affære .
Til tross for sin dystre inngang formidler romanen også håp , og derigjennom lys .
Det skyldes at Tale , til tross for omstendighetene , virker å være en grunnleggende optimistisk karakter , som både ser opp til moren og som innser at hun er forskjellig fra henne .
« Mamma er et annet sted « presenterer en enkel , men troverdig fortelling om dagene rett etter et tragisk dødsbudskap .
Likevel er det noe som mangler , og jeg lurer på om det blir for mye om Tales sorg , og for lite av hvordan de andre karakterene sørger , og at det også er mulig å sørge sammen .
