Døden på Facebook
Hvis noen nær meg dør , gi meg heller en ekte klem enn ti digitale kondolanser .
For et år siden døde en som en gang sto meg nær .
Vi hadde ikke hatt kontakt på lenge , den triste nyheten kom via sosiale medier .
I dagene som fulgte var denne nyhetsstrømmen full av bilder og ord fra forskjellige mennesker som sa hvor mye han hadde betydd for dem .
For meg fremsto det nesten som litt uvirkelig — jeg merket jo ikke noe til fraværet , og paradoksalt nok ble den digitale versjonen av ham enda mer levende og til stede .
Bildene av ham ble flere og flere , og også påminnelsen om hvilken kraft han hadde hatt på omgivelsene .
« Eg ser ansiktet som lyser mot meg frå profilen din .
du liknar på deg sjølv på det biletet .
Korleis ser du ut der du ligg no ? «
Nylig utkom boken « Kjære søster » av Alf Kjetil Walgermo .
I denne ungdomsromanen møter vi sekstenåringen Eli Anne som nettopp har mistet søsteren Amalie .
Romanen består utelukkende av Eli Annes innlegg på veggen til den døde søsteren .
Det er en form for dialog med en som er forhindret fra å svare .
Samtidig trues kommunikasjonen av foreldres ønske om å slette søsterens profil .
For hovedpersonen kjennes dette som om « du skal gravleggast på ny » .
Romanen er interessant på flere vis .
Eli Annes skrift på veggen til søsteren kan tenkes som et sorgarbeid , en slags dagbok hvor hun bearbeider smerten ved å miste søsteren .
Gjennom å se gjennom søsterens gamle statusoppdateringer blir hun også påminnet deres felles historie .
Foreldrene i boken ønsker å slette siden , og bidrar på den måten til spørsmålet :
Hvor går grensen for når de digitale sporene etter oss bør fjernes helt ?
I en utgave av « Sommer i P2 » i fjor , lanserte Audun Vinger nyordet « sorg-selfie » .
Da min venn døde , kom jeg til å tenke på dette begrepet igjen .
Når noen dør , blir Facebooksiden tidvis transformert til en digital kondonalseprotokoll .
Vinger snakket om det å vise seg frem gjennom å være først ute med å kommentere dødsfall på sosiale medier , og å om å iscenesette seg selv og sin egen sorg når noen i en periferi av ens krets går bort .
Selvsagt er det fint å minnes den som er borte med gode ord og siste hilsener .
Likevel tilhører sorgen dem som virkelig er berørt , de som sto den døde nær også i hverdagen .
Også da en kjent kulturpersonlighet døde for noen år siden , ble Facebook-profilen full av bilder fra den digitale omgangskretsen som ville dele bilder av seg og vedkommende , gjerne årsgamle fra et dunkelt utested .
Jeg kjenner på et visst ubehag ved å se slike bilder fra perifere bekjentskap .
Fratar man ikke da den som er borte oppmerksomheten , ved å heller vende blikket mot seg selv som for å si :
Slik kjente jeg den døde , jeg var viktig for ham eller henne .
For meg er sorg først og fremst et privat anliggende .
Hvis noe er viktig og hellig , hvorfor da være så opptatt av at andre skal lese min siste hilsen til en venn som ikke er lenger ?
I Walgermos roman behandles dette annerledes .
Hovedpersonen har forandret på innstillingene slik at ingen andre kan lese hennes ord til søsteren Amalie .
Mange av nedtegnelsene forteller om hverdagslige gjøremål , sosial utilpasshet og om følelsen av å være nedfor og nedbrutt .
Det handler om kjærligheten til musikk og til Patti Smith , en lidenskap de to søstrene delte , og om å bruke språkets billedskapende kraft for å uttrykke sorgen :
« Eg har vore tjue kilo tyngre denne hausten enn eg brukar å vere .
Tjue kilo tyngre av sorg .
Men Faithful har bore meg utan å klage » .
Kanskje kan man sammenligne prosessen med Roland Barthes' mer analoge bearbeiding av tapet av egen mor .
Han bestemmer seg for å dokumentere sorgprosessen på kartotekkort , små nedtegnelser av gangen , arrangert i dagboksform - og utgitt i klassikeren « Sorgens dagbok » .
Forfatter Alf Walgermo har lagt inn en harmoniserende slutt i « Kjære søster » , hvor hovedpersonen så å si har skrevet seg gjennom sorgen og har akseptert at søsteren er borte :
« Eg må slette profilen din no , som eg har lova .
Kanskje er det det beste .
Eg kan ikkje halde på deg lenger , uansett kor sterkt eg skulle ønske at du var her » .
På den måten viser Walgermo frem en konstruktiv måte å sørge på .
I virkeligheten er det kanskje verre .
Sorg er ikke nødvendigvis noe som forsvinner , eller følger en lineær kurve .
Sorg er en ekstrem situasjon , og den gir seg gjerne ikke så lett som « Kjære søster » postulerer .
Det som gjør boken spennende er at den reiser noen gode spørsmål om døden i den digitale tidsalder .
For de raske mediene krever en øyeblikkelighet og snarrådighet som den lammende sorgen kanskje ikke er forenlig med .
Sorg er fysisk .
Den føles på kroppen .
Hvis noen nær meg dør , gi meg heller en ekte klem .
