Hardt oppgjør med bergenspolitiet
Uten Ola Thune ville Bergen vært et enda mer lovløst sted .
Sier Ola Thune .
Det står ille til overalt i norsk politi og påtalemyndighet .
Men aller verst er det i Bergen .
Det har vi Ola Thunes ord for , og skal vi dømme fra hans nyeste bok , tar han aldri feil .
Ola Thune liker å gi sine oppdragsgivere valuta for pengene .
Blir han først hyret inn som detektiv , kan man regne med at rettferdigheten skjer fyllest , selv i Bergen .
Men ingen steder er motbakkene brattere enn der .
Det er nok derfor Thune innleder boken med en beskrivelse av en tur opp Stoltzekleiven .
Ikke overraskende legger han sine turkamerater bak seg .
« Det er vanskelig å undervurdere konkurranseinstinktet mitt » , som han skriver .
« Byen vest for loven » er et forsøk på å dokumentere at inkompetanse og inhabilitet har preget bergenspolitiet i over en generasjon , og at Ola Thune hele tiden har vært den kompetente og hvite ridder som har ridd inn fra Flesland når det har blitt for ille .
Han starter med politivoldsakene på 1980-tallet , og tar deretter for seg Fagereng-saken , Lindåsdrapet , Åsanedrapet og Trine Frantzens forsvinning , før han kommer til det som er bokens egentlige tema :
Påtalemaktens mislykkede forsøk på å få Berge Gerdt Larsen dømt for grov økonomisk utroskap og skatteunndragelse .
Boken var Gerdt Larsens ide , den er finansiert av Gerdt Larsen og den fungerer som en popularisert utgave av frifinnelsesdommen som falt i Gulating lagmannsrett 31. august i år .
Til tider virker det som om Thune skriver med påholden penn .
Gjennomgangen av de mange økonomiske transaksjonene mellom et utall selskaper i flere land , er tung prosa for lesere uten revisorutdannelse , og fortoner seg som noe PriceWaterhouseCooper kunne skrevet .
Men til tross for konsulentspråket , er hensikten hele tiden tydelig :
Her skal det dokumenteres at uskyldige mennesker blir offer for et samrøre mellom skattemyndighetene , politiet og pressen – og det skal endelig bevises at dette er den bergenske metode .
Når Thune , som arbeidet for forsvarerne , også tar imot penger av tiltalte for å skrive bok om saken , gir det seg selv at teksten ikke blir preget av sterke motforestillinger .
Men dette avhengighetsforholdet skaper også begrunnet mistanke om at gjennomgangen av de andre sakene bare fungerer som en ramme for bokens hovedeksempel .
Ikke bare var Gerdt Larsen uskyldig , han var bare ett av en lang rekke ofre for det forkvaklede rettsvesenet i byen vest for loven .
Thune mangler ikke gode argument .
I ettertid er det lett å se at ikke minst bumerang-sakene var grove overgrep mot dem som våget å avsløre politivolden .
Fagerengsaken er like pinlig for Bergens Tidende som for politi og påtalemyndighet , og etterforskningen i de tre drapssakene var åpenbart ikke god nok .
Som Monica-saken viste , er det grunn til å tro at bergenspolitiet plages av dype og vedvarende systemfeil .
I flere av sakene har samspillet mellom politi og presse også gjort det ekstra vanskelig for de anklagede å forsvare seg .
Thune påstår blant annet at BT hadde en egen interesse i å få Fagereng dømt , og derfor « var direkte involvert » i en drittpakke om Thune .
Selv om mange av disse anklagene dreier seg om forhold som ligger 20 år tilbake , bør dagens ledelse i BT definitivt studere bokens mange påstander om ensidighet i dekningen av store krimsaker .
Men i motsetning til pressen , som er underlagt etiske regler som gir den angrepne rett til å komme til orde , er boken den ensidiges format .
Ola Thune navngir tjenestemenn , saksbehandlere , vitner og familiemedlemmer i et omfang som er høyst uvanlig .
Kanskje vil han ansvarliggjøre byråkrater og politifolk langt nedover i systemet , men de har ingen mulighet til å korrigere det bildet han tegner .
Hele tiden sitter han med fasiten .
Han vet hva som er sant og hva som er løgn , hvem som er troverdige og hvem som ikke er det .
Som allmektig forfatter kan han utelate motforestillinger og fakta som ikke passer ham , og han kan gjøre opp gammel gjeld uten å bli motsagt .
Boken er derfor også et hardt og personlig oppgjør med daværende førstestatsadvokat Walter Wangberg .
Thune hevder blant annet at Wangberg har norgesrekord i antall justismord .
Det er kanskje forståelig at Thune ikke har glemt Wangbergs forsøk på å trekke hans hederlighet i tvil , men det er vanskelig for en utenforstående å ta stilling til et så ensidig anklageskrift som denne boken er .
Thune har fått hjelp av forfatteren Thomas Winje Øijord .
Det forklarer antakelig at store deler av boken er skrevet i et godt og effektivt språk , riktignok med en overdrevet bruk av dramatisk presens .
Men vi får vite lite om kildene deres .
Metodekapitlet til slutt forklarer ikke hvordan Thune kan gjengi 10 - 12 år gamle dialoger .
Sitter han på stenografiske referat eller lydopptak ?
Fra en utenforstående anmelder må det til slutt tilføyes at ensidigheten og selvskrytet til tross , så gir boken et fascinerende innblikk i den bergenske underverden som du ellers bare finner hos Gunnar Staalesen og Chris Tvedt .
