Drevet med – for Bergen
Det er lite å utsette på Trude H .
Drevlands pågangsmot for Bergen , men en ordfører må ha mer enn gode intensjoner .
Politikere trenger det bergenseren og Høyremannen Carl Joachim Hambro kalte « mistenksomhetens nådegave » .
Trude Drevland har ikke skrevet boken « Litt Privat » fordi hun har en korrupsjonssak hengende over seg og venter på statsadvokatens avgjørelse .
Aschehoug forlag hadde kontakt med Drevland med tanke på bokutgivelse allerede høsten 2014 .
Uavhengig av hele korrupsjonssaken har Drevland en interessant historie , som er verd en bok :
Nordlendingen som ble alenemor i ung alder og handlekraftig sykehjemsbestyrer i flere byer , før hun endte opp som ordfører i Norges stolteste by , Bergen .
Korrupsjonssaken preger likevel bokens historie , og det skriver hun også rett ut .
I boken gir Drevland innsikt i hvordan hun tenker om politisk handling .
Hun elsker korps og kongen – her skal det fremover .
Drevland forfekter en form for folkelig konservatisme .
Hun er kritisk til janteloven , heier på Brann , og takker sine foreldre for å ha lært henne at hvis hun skal klare noe her i livet , må hun stå på .
Protestantiske verdier som nøysomhet og hardt arbeid er sentrale for Drevland .
Mange vil nok kjenne seg igjen Drevlands måte å takle en vanskelig situasjon i privatlivet på .
Hun arbeider hardt og tar i bruk humoren hun har med fra sitt barndomshjem i Melbu .
Men noen ganger hjelper ikke det harde arbeidet .
Det som nytter , er å ta en pause , og akkurat dette skriver Drevland godt om .
Det er viktig å understreke at Drevland ikke er dømt , og hun skriver ganske åpent om feil hun har gjort .
Jeg savner likevel mer refleksjoner rundt rolleavklaring og regler i politikken .
Folk setter ofte pris på politikere som får ting gjort og er utålmodige .
Drevland er populær .
Hun fikk flest personstemmer i Høyre ved siste kommunevalg .
Det er konkrete saker , sosialt engasjement og bergenspatriotisme som driver Drevland .
Allerede på første side uttrykker hun sin begeistring for den handlekraftige Høyrepolitikeren Arne Rettedal , som blant annet var kommunal- og arbeidsminister under Willoch og ordfører i Stavanger .
Der var han kjent for å være en ikke-ideologisk og praktisk foregangsmann .
I « Litt Privat » aner vi konturene av en politiker som lar seg begeistre mer av politisk handling enn av prosedyrer for politisk handling .
Av og til har næringslivet en tendens til å verdsette handlekraft og klage på manglende engasjement , hvis mediene setter for mange spørsmålstegn ved de politiske prosedyrene .
Denne holdningen var noe markedsøkonomiens ideologiske tenker , Adam Smith , advarte mot .
Kåre Willoch har også skrevet om det når han har advart mot økonomiske lederes uheldige politiske innflytelse .
C.J. Hambro snakket om de « finansielt formuende , men politisk og intellektuelt uformuende herrer » .
Mitt poeng med å trekke frem betydningen av prosedyrer , formaliteter og rolleavklaring mellom politikk , næringsliv og media er ikke å underkjenne betydningen av et godt næringsliv og politisk handling .
Snarere tvert imot :
Det er forutsetninger for effektiv politikk og fritt næringsliv .
Et eksempel på Drevlands handlingsorienterte politikk er da hun som byråd for helse- og sosial på begynnelsen av 2000-tallet måtte stramme til budsjettene .
Hun argumenter ganske godt for seg , og det er befriende å lese om en politiker som innrømmer at hun måtte kutte .
Samtidig settes ikke de harde budsjettrealitetene som Drevland møtte , inn i en overordnet , konsistent sammenheng .
Et annet sted i boken kommenterer hun kutt i forsvarets korps .
Det er hun sterk imot .
Hennes påstand om at « det politiske miljøet må slutte å rangere det ene som viktigere enn det andre » , vitner ikke akkurat om at hun har den budsjettdisiplinen hun mener var nødvendig da hun var byråd .
Drevland er svært kritisk til bergenspressen , og hevder at ordet « korrupsjon » ble brukt i overskrifter uten at konteksten kom med .
Hun opplevde at hun var hjelpeløs og den tapende part i kampen om å selge aviser .
På samme side skriver hun at hun ikke hadde mer « igjen å leve for , men jeg evnet ikke engang å ta mitt eget liv » .
Dette er svært sterke ord , som gir assosiasjoner til Tønne-saken , som fikk et tragisk utfall .
Hvis mediene skal kritiseres for noe i disse sakene , kan det være at journalister bør være seg bevisst at det er forskjell på en politiker som med overlegg begår korrupsjon og en som lar seg drive til å være med på tvilsomme ting .
Det utgjør muligens ikke en juridisk forskjell , men det er etisk sett verdt å reflektere over – i tillegg til at fallhøyden fra å være en populær ordfører til å bli omtalt som skurk , kan være særdeles tøff .
Samtidig kan ikke mediene slutte å opptre kritisk .
Påstanden om at avisene bare er ute etter salg og ikke tar hensyn til mennesker i dype krisesituasjoner , er urimelig .
Drevland setter mediene i en situasjon der deres helt legitime og nødvendige virksomhet blir vanskelig å forsvare for den alminnelige leser .
Det er medienes oppgave å være kritisk til både politikk og næringsliv .
Og det er gjennom kritisk journalistikk mediene dypest sett tjener demokratiet og et bærekraftig næringsliv .
Lars Gauden-Kolbeinstveit er filosof , rådgiver i tenketanken Civita og medlem i Minervas redaksjonsråd .
