Når moromann skriver krim
Å blande blod med humor er ikke vellykket .
Det blir kjedelig .
Stilbrudd er vår tids virkemiddel ; blanding og overcross .
Sånt kan gi spenst og berikelse , men er en krevende øvelse .
Å krysse humor med detektivarbeid er å undergrave selve leserkontrakten , den som sier at « dette er heavy greier som skal tas på alvor » .
Mord pleier å være det , både i virkeligheten og i fiksjonens verden .
Men denne tredje krimboka til Knut Nærum mangler denne dimensjonen ; ( jeg har ikke lest de foregående ) .
Når forfatteren i tillegg er en kjent moromann og satiriker , blir den kunnskapen et filter en leser all litteratur av ham , også krim .
Og konseptet med voksne nordmenn som driver med voodoo , kan vanskelig tas på alvor.Dermed vil man måtte lese ganske langt inn i boka før man får dannet seg et slags svar på om forfatteren vil vi skal ta på alvor det han skriver , eller om han vil vi skal oppfatte det som en spøk .
For boka kan svært godt leses som en karikatur over krimbøkene til eksempelvis hans forfatterkollega Hans Olav Lahlum .
Både skrivemåten ( den er noe mer ledig ) , plottet og bruken av en Watson-liknende lett naiv , mannlig jeg-forteller som er intellektuelt underlegen sin « sjef » egner seg som en slags parafrase over Lahlums bøker .
Men så er humoren ikke åpenbar nok , ikke tydelig nok , til å fungere som parodi , så da må en som leser forandre innstilling og ta dette som en bok som faktisk skal fungere som krim .
Men da blir den kjedelig , for den mangler spenning .
Her skapes ingen forventning , vi rives ikke med i frykt , vi gis ingen identifikasjon med noen av personene , og hovedpersonen selv beskrives som en fyr uten særlig kontakt med sitt eget følelsesliv eller forhold til andre , slike som mannlige , norske forfattere i etterkrigstiden har yndet å skildre .
Selv om den mannlige jeg-personen virker gammeldags , er folk i boka opptatt av glutenfrie kjeks , de slår opp på snapchat og de sender sms-er i fleng .
Uten at den blir spennende av den grunn .
Boka er spekket med morsomme språkbilder som :
« Tunge skyer drev som døde brennmaneter inn over byen » , og med avstandstagen til miljøet som skildres :
« Champagne er det nærmeste borgerskapet kommer narkotika » , der en av figurene « så ut som han tilhørte VIP-avdelingen på en countryfestival » .
Men som krim fungerer den dårlig .
