Terningkast 1 til Ari Behn
Hvis man tenker seg at det bak hver forfatter som blir gitt ut , står en forfatter som ikke blir gitt ut , kan man bli ekstra frustrert i møte med dårlig
Heldigvis er det ikke alltid slik at en bok må avvises der en annen antas .
Men at forlag — i dette tilfellet Kolon forlag , prioriterer middelmådige , middelaldrende forfattere uten snev av litterær potens , gjør at tankene går til alle de forfatterspirene som aldri når frem til redaktørenes lanseringsplaner .
Ari Behn er i dag det absolutt fremste norske eksempelet på en forfatter med et navn , men uten litterære evner .
Den som på grunn av massiv mediedekning måtte bli forledet til å lese Tiger i hagen vil bli utsatt for tekster på nivå med en skolestil - skrevet av en tiendeklassings som er mer interessert i å bli ferdig enn å få gode karakterer .
Åpningen - tittelfortellingen , er like platt som den er et åpenbart forsøk på å være det motsatte - dyp og tvetydig .
Her demonstrerer Behn på beste ungdomsskole-norskpensums vis hvordan man gjør én metafor til utgangspunkt for en hel historie .
At en innbilt knurrende tiger i hagen kan være et bilde på en familiefars undertrykte sinne er så banalt at det blir forvirrende .
En lurer rett og slett på om det virkelig bare er denne symbolikken Behn vil formidle .
Og ja - det er virkelig alt .
Så også i fortellingen om en mann på guttetur i Finnmark , som kjeder seg og derfor drikker og kjører farlig fort på snøscooter .
« Lei av livet , fart på speedometeret » - det grenser over i det parodiske .
En nærmest vulgær kontrast oppstår når Behn fjerner seg fra den antydet selvbiografiske middelklassetilværelsen for å skildre andre mennesker på andre steder .
En utvist flyktning i Norge , som har sett kjæresten blir steinet til døde i hjemlandet .
Et team med journalister på vei over grensen til Afghanistan som blir overfalt , mishandlet og voldtatt .
Temaene er sterke , men underlagt så svak litterær behandling , så sparsommelige skildringer , at historiene fungerer på samme måte som avisartikler .
Men der nyheter i det minste gir aktuell informasjon , gir Behn lidelseshistorier , kvestet ut av eget hode .
De beveger kun i den grad man alltid reagerer på vold og groteske handlinger .
Å dikte opp grusomheter er ingen vanskelig øvelse .
Det er å si noe mer , enten i , eller mellom linjene som gjør skjønnlitteratur lesverdig .
Tiger i hagen framstår som ren opportunisme heller enn som skrivekunst .
