Naiv .
Pubertal .
Andreas Doppler er tilbake i byen .
Det har gått to romaner siden han veltet på sykkel i skogen og bestemte seg for å bli der .
Når Erlend Loe avslutter trilogien om mannen med « verdens største penis » , er det med en bok vi har lest så altfor mange ganger før .
I Loes Doppler-univers er alle personer karikaturer , og alle absurde hendelser blir fortalt med den største selvfølgelighet .
Ved å spionere fra et furutre finner Doppler ut at hans kone , Solveig , har blitt sammen med Egil Hegel — en irriterende veltrent kjekkas med høy inntekt og sunne verdier .
Doppler bokstavelig talt runker Egil Hegel ut av huset og vinner tilbake kona .
Men hjemkomsten blir alt annet enn enkel .
Han mangler jobb , kommer ikke overens med barna , sliter med sexlivet og lager et helvete for seg selv og alle andre .
Det er selvfølgelig morsomt hvordan Loe tyner hovedpersonen sin til bristepunktet .
Men Slutten på verden slik vi kjenner den lykkes ikke med å bli noe mer enn en farse .
Dopplers sammenbrudd skjer via en serie pubertale oppheng , som kapitlet om rumper , kapitlet om modellfly , kapitlet hvor Doppler oppdages av pornobransjen , og kapitlet hvor « det klikker helt » og Doppler brenner alle familiens eiendeler .
Det er litt som om Loe for hvert kapittel har spurt seg selv :
« Ok , hva ville vært det sjukeste som kunne skjedd nå ? »
Resultatet er krampaktig , og bølgedalene hovedpersonen gjennomgår er for dype og for mange .
Av og til bryter Dopplers tanker ut av det naive språket og går over i det utilgjorte og alvorlige .
For eksempel føles Dopplers hissige angrep på rosabloggere malplassert :
« De frontet tomheten .
De ravet rundt på en tingenes og kroppenes fest og prøvde å bli best in show .
Og i løpet av alle disse årene hadde det ikke dukket opp en eneste kritisk tanke .
Ikke én . » .
Utbruddet som går over flere sider minner langt mer om Erlend Loe slik vi kjenner ham , enn om Doppler .
Loes fanstasi og hang til det absurde funker i barnelitteraturen , som i bøkene om Kurt .
Tidvis funker det også i Loes voksenbøker , eksempelvis Muleum og Stille dager i Mixing Part.Slutten på verden slik vi kjenner den ender dessverre opp som en litt pubertal mellomting .
