Nedtur fra Anne Holt
I år utgir Anne Holt på ny en krim om sin heltinne , den lesbiske etterforskeren , Hanne Wilhelmsen , som hun brøt gjennom med i Blind gudinne i 1993 .
Men denne boka er verken spennende eller medrivende .
Man må lese langt , langt ut i boka på knappe 400 sider før man fenges , og selv da mangler den nerve og intensitet .
Langt bedre i så måte var hennes to foregående som hun skrev sammen med sin bror , hjertelege og ingeniør Even Holt .
Boka handler om forholdet mellom nordmenn og muslimer , hverdagsrasisme og ekstrem rasisme som ender i terror .
Tittelen henspeiler på at PST ikke evner å fange opp kommunikasjonen innad i terrorgruppen fordi samhandlingen foregår utenfor internett , med brevduer og radiokommunikasjon .
I denne boka er Wilhelmsen havnet i rullestol som følge av å ha blitt skutt i en politiaksjon 11 år tidligere , og hun er nå sambo , politisk korrekt , med en kvinne som ikke bare er muslim , men også en slags frafallen sådan .
Sammen har de en datter som setter ord på konflikttemaer som Holt ønsker å bibringe leserne , som at det også fins « ikke-religiøse » muslimer .
Holt lar Wilhelmsen og andre se på fjernsyn der det dukker opp folk som til forveksling likner på de ekte innvandringskritikerne Hege Storhaug og Christian Tybring-Gjedde , som hun åpenbart har forakt til overs for .
Men det er først og fremst mangel på driv og nerve som gjør denne boka slapp .
Det hjelper heller ikke at Holt innledningsvis systematisk bombarderer oss med nye personer og perspektiver i hvert eneste kapittel .
Denne maniske kryssklippingen ødelegger det som måtte finnes av forventningsoppbygging og tapper kraften ut av fortellingen .
Og når intensiteten mangler , blir andre skavanker desto synligere , som at Holt stadig griper til en allvitende forteller som skal forklare forhistorien til enhver ny person for leseren , framfor å vise ting gjennom handling .
Slikt virker lite elegant .
Jeg hadde gledet meg til en ny bok fra Anne Holt , men ble skuffet .
