Våre vanskelige liv som klisjéer
Forfatterens gode intensjoner om å skildre den vanskelige hverdagen mange opplever , blir dessverre et mageplask i klisjéer og ufullstendige setninger .
Karin og Hans er skilt for mange år siden .
Hun er journalist i begynnelsen av 60-årene , han slagpasient på sykehjem .
Sammen har de datteren Live som er gift med Afghanistan-veteranen Erik , han sterkt traumatisert etter bombeattentat .
Live og Erik har datteren Kaja , i denne romanen bare en statist .
Karin møter sin gamle elsker Gunnar , fotograf med verden som arbeidsplass .
Gamle glør flammer opp .
Hans strever med å komme overens med fysioterapeuten Terje på sykehjemmet og innser at han kanskje burde handlet annerledes den gang han kunne ha tatt Karin og Gunnar på fersken .
Alt i alt er livene til disse menneskene en slags « rettferdig krig » — som tittelen på boka sier , med litt for opplagt referanse til Norges deltakelse i krigen i Afghanistan .
Vi følger disse menneskene gjennom fem dager i desember .
Live skal på klassetur til Gøteborg , hun er altså lærer .
Krigsskadde ( både i sinn og skinn ) Erik har ansvaret for Kaja alene .
Han bruker dagene til å vandre på Oslo S – ganske formålsløst , og treffer selvsagt en mystisk kvinne .
Live møter Karin til en kjapp lunsj før hun skal til Gøteborg , og vi får inngående kjennskap til det vanskelige forholdet mellom mor og datter .
Erik må besøke svigerfar på sykehjemmet , og synes naturligvis det er bortimot uutholdelig .
Karin må trå til når det røyner på som hardest for Erik , og her aner man kanskje en begynnelse til en konstruktiv utvikling i denne ellers så martrede familien .
Jeg strevde meg gjennom denne boka .
Den er full av klisjeer .
Ikke aner jeg hvor mange ganger personene « drar hånda gjennom håret » .
Heller ikke aner jeg hvor ofte « det bare ble sånn » , eller « sånn er det bare » , eller « det er sånn det er » , eller « sånn ble det ikke » .
Men sånn er det altså .
Halvparten av boka er tilbakeblikk på begivenheter langt før disse fem dagene , av varierende relevans for nåtiden .
Og mest av alt er boka full av ufullstendige setninger , irriterende full av mangel på subjekter eller verbaler .
Likeså er boka smekkfull av tankereferat , åpent og skjult – og til slutt lurer man på hvem det er som tenker .
Litt for ofte er det nok forfatteren mer enn personen hun beskriver .
