Innestengt om seksualitet
Treborgs fragmenterte sex-fortellinger funker bedre i blogg enn i bok
Bloggen " Flinke piker " skildret sexlivet til tre frisinnede jenter i begynnelsen av 20-årene .
På et tidspunkt var den Norges mest leste .
Leserskaren fikk sjokk da det viste seg at jentene ikke eksisterte i virkeligheten , men var fiktive karakterer skapt av 29 år gamle Ingrid Marie Treborg .
Flink pike er Treborgs første roman , og handler om henne selv .
Hvert kapittel åpner med et sitat fra bloggen som utdypes videre i teksten .
Bloggen kan nemlig anses som et mosaisk bilde av det som , med drømmer , erfaringer og refleksjoner sammenlagt , er fortelleren selv .
Bloggen har en fin snert , den er mangefasettert og luftig , med plass til leserens undring og egenrefleksjon .
Boken er dessverre mer klaustrofobisk .
Vi møter Ingrid som en litt trassig , lubben tenåring som lengter etter å oppleve " at underlivet eksploderer " og ta for seg av livets goder – samtidig som hun skammer seg over det .
Hun gir faen i hva folk mener – samtidig som hun bryr seg .
Hore / madonna problematikken er gjennomlysende .
Det går et ekko i blant annet perlebøker som " Alt jeg skriver er sant " ( Ellisiv Lindkvist ) og " Få meg på for faen " ( Olaug Nilssen ) .
I en blanding av klisjé og originalitet og en Bridget Jonesaktig sarkasme farger Treborg et viltert og humoristisk bilde av den forvirrende jenterollen , ungdomstidas tusenvis av usikkerheter og den første , flaue , søte kjærligheten .
I siste kapittel reflekterer forfatteren – snart 30 nå , med samboer og litt høyere selvtillit – over dagens ungdom .
Selv om det finnes større åpenhet rundt sex nå enn før , er det fortsatt lite fokus på det å kjenne seg usikker .
Problemet er at jeg blir så sliten av å lese om det .
Tanker , replikker og lengsler virrer rundt i teksten uten harmoni , uten retning , nesten uten forløsning .
Ingrid innrømmer og innrømmer , og " det var rett før jeg fortalte at han aldri har gitt meg en orgasme , at jeg faker , at jeg er fake , at jeg ikke vet hva jeg holder på med " – men hun kommer aldri til det å virkelig sprenge veggene .
For eksempel :
I stedet for å kaste damebladene som gjør henne så fandenivoldsk , begynner hun å jobbe for dem .
Vel og merke for å endre noe , utgjøre en forskjell – men det er kanskje nettopp her det innestengte ved boka ligger :
Treborg prøver så hardt , men noe med referanserammen og utkikksvinkelen gjør at prosjektet stagnerer .
Man får vondt i hodet .
" I am a weapon of massive consumption / It's not my fault it's how I'm programmed to function " synger Lily Allen bloggerish i popsangen " The Fear " .
Man må nesten skylde på omstendighetene , man må nesten få støtte for sin ærlighet ( det får man på blogg ) .
Men man må nesten også spørre seg :
Hvordan kommer jeg meg videre herfra ?
Flink pike viser ufrivillig hvordan løsningen er nødt til å ligge et annet sted , bortenfor disse murene , bladene , bloggene og våre egne , små navler , som i lengden blir veldig kjedelige å kikke på .
