Spekulativ gjenbruk
Nok en gang den ene tragiske skjebnen verre enn den andre .
Oppbygd etter samme lest som tidligere bøker .
Linda Olsson høstet mange lovord for romanen " La meg synge deg stille sanger " .
Dette var ei rørende bok , som mange trykket til sitt bryst .
Denne rommet så mange tragiske skjebner at det nærmest var umulig ikke å bli berørt .
Olsson mener tydeligvis at utmalinger av slike tragedier er nøkkelen til suksess , for denne boka er til forveksling svært lik debutromanen .
Oppbyggingen er faktisk så lik at man får følelsen av at dette er et standardisert oppsett .
Debutromanen handlet om forholdet mellom en ung og gammel kvinne , og veksler mellom skildringer av nåtiden og tilbakeblikk på kvinnenes liv .
Disse rommer fryktelige hemmeligheter .
I denne boka skildres forholdet mellom den middelaldrende kvinnen Marion og maorigutten Ika .
Ika mishandles på det groveste av bestemoren som han bor hos , og Marion tar han til seg .
Også i denne boka veksler man mellom skildringer av nåtiden og tilbakeblikk på Marions liv som selvsagt også rommer grusomme hemmeligheter .
Barndommen i begge bøkene har også mange likhetstrekk .
I debutromanen blir hovedpersonen sendt til en ukjent bestefar i Stockholm .
I denne boka rives Marion vekk fra bestefaren for å bo hos sin mor i Stockholm .
Og slik fortsetter det .
Det er vold , barnemishandling , drap , forsømmelser , ensomhet og så videre .
Det er så trist så trist , men man sitter hele tiden med en følelse av at det er konstruert slik med vilje for å røre leseren .
Når det er sagt er det deler av boka som fungerer relativt godt .
Olsson er på sitt beste når hun skildrer forholdet mellom den lille gutten og Marion .
Det er de relasjonelle skildringene som gjør at man i det hele tatt orker å lese videre .
Det kan synes som forfatteren er redd for å la disse stå alene og derfor føler behov for å krydre dem med alle mulige former for tragedier .
Resultatet blir en spekulativ og lite troverdig roman .
Hvis målet er få leseren til å gråte , er det mulig enkelte av de mest grusomme partiene treffer blink .
Hvis målet derimot er å skrive god litteratur bør Olsson droppe alt dette , løsrive seg fra alle maler for oppsett , og gjøre det hun kan , nemlig å skildre menneskelige relasjoner .
