Litt stivbeint krim
Litt tør og anstrengt forsøk på rehabilitering av kortromansjangeren
Historiker Hans Olav Lahlum har valgt å gi ut sin fjerde krim nå rett før jul i ønske om " å rehabilitere den en gang så populære kortromansjangeren i norsk kriminallitteratur " .
Boka består av tre tekster , en slags noveller , som hver for seg henter fram temaene i de tre foregående bøkene , men med nye løsninger .
Igjen presenterer Lahlum det lukkede roms mysterium med et mord som er begått bak låst dør .
Men oppklaringen i den første foregår så kjapt og er så søkt at den ikke griper leseren .
Novelle nummer to er hakket mer engasjerende ettersom Lahlum her går dypere inn i karakterene og lar leseren få innblikk i hat , begjær og lengsler .
Her har en fetert forfatter med navn Georg Simonsen ( ordlek med navnet til krimforfatteren George Simenon ) trommet sammen kone og to elskerinner til middag , med tilhørende dødsfall ved middagsbordet .
Løsningen er også her litt søkt , men fantasifull og rimelig godt uttenkt fra forfatterens side .
Som i de foregående bøkene er språket til Lahlum forunderlig .
Talemåten til den yngste elskerinnen på ca . 20 år fra Grünerløkka skildrer Lahlum innledningsvis på sosiolekt med grammatiske feil og det hele , mens han deretter lar ungdommen si i stolprete kansellistil :
" Jeg er med barn " .
Og selv om historien i alle tre novellene går for seg på 1970-tallet , var det neppe noen østkantjenter som uttrykte seg sånn .
Det arkaiske språket til Lahlum er en sak for seg , med nesten konsekvent foranstilt eiendomspronomen :
Min bil , mitt hus og mitt arbeid .... , slik knapt noen nordmann formulerer seg muntlig .
Tilsiktet , eller ei , så gir dette litteraturen til Lahlum et preg av forgangen tid .
I den beste av de tre novellene i årets bok tar Lahlum oss med på hyttetur under krigen med en gjeng ungdommer i motstandsbevegelsen , speilet mot skjebnen deres nesten 30 år senere .
Også dette blir et slags lukket roms mysterium der leseren blir med på jakten etter hvem av ungdommene som var forræder og hvordan det skjedde .
Der ligger løsningen litt opp i dagen , men er likevel spennende skildret .
Om sjangeren skal rehabiliteres , hadde det nok fungert bedre med tematikk , motiv og språk fra vår egen tid .
Men givende er det likevel å lese Lahlums fjerde .
