Tåkelegger mer enn å oppklare
Denne boken bærer preg av å være et hastverksarbeid med mange kjepphester .
I « Motgift » får 26 akademikere ett utsagn hver fra Breiviks Manifest som de skal motbevise .
I forordet står det at akademikerne « har skygget unna debatten på grunn av polariseringen , den krakilske tonen , de forvrengte fiendebildene » .
Det er underlig , kanskje feigt , men « Motgift » evner dessverre ikke å gjøre debatten stort bedre .
Hvor er redaktørene når Sindre Bangstad står fram med egne konspirasjonsteorier :
« Det er nokså betydelige ressurser , politisk innflytelse og medieoppmerksomhet å vinne for ‘ interne islam-kritikere » ?
Foruroligende fra en akademiker .
Han avviser « myte » på « myte » i teksten sin , men kun med retorikk , og han kaller den kjente professor fra Princeton , Bernard Lewis , for « en moderne orientalistisk skrivebordskriger » .
Kriger ?
Er det et passende adjektiv å bruke i en bok som skal nedkjempe fiendebilder ?
" Motgift " kan leses som en lærebok i argumentasjonsteknikken til den bransjen av vestlige Midtøsten-forskere og islamkjennere som er en direkte etterkommer av Edward Saids verdensforståelse slik den ble fremlagt i hans rasende bok « Orentalisme » .
Said anklaget sine forgjengere for å være « orentalister » , maktens vitenskapsmenn , et begrep som etter hvert er erstattet med « rasist » og « islamofob » .
Etter Said har konsekvensen vært at islam i akademia fikk en immunitet overfor kritikk , hvilken kristendommen hadde mistet og jødedommen aldri hatt .
Etter Said har det vært kritikere av Midtøsten og islam som har blitt uglesett , mens kritikken blir oversett .
Slik også i denne boken .
Kritiske innspill blir retorisk tilsidesatt og nærmest latterliggjort , stort sett uten fakta , på måter som :
« Al-Qaida er et grotesk avvik fra Koranens budskap » ( Bangstad ) , eller det oppsiktsvekkende « vi har ikkje tal på kor mange sufi-tilhengarar vi har i verda , men det er mange gonger fleire enn dei muslimane som er politisk aktive » ( Vikør ) , og det spekulative :
« begrepet ‘ trygghet på egen kultur ’ lukter etnisk rensing og enøyd sjåvinisme lang vei » ( Hylland Eriksen ) .
Sistnevnte antar jeg ut fra bokens føringer kun vil gjelde for « vestlig » trygghet i egen kultur , ikke muslimers .
Videre forsvares Brorskapet i Egypt , Leirivk spør igjen hva « Vesten » og islam egentlig er .
Skribentene advarer mot essensialisme , men klarer ikke å avstå fra essensialistisk forsvar for islam selv .
Også « høyresiden » synes å være en etablert enhet
Det er mange repetisjoner i boken , og Huntington går igjen som en av verstingene .
Det kan bli enfoldig , forutsigelig og kjedelig .
Forfatterne virker så determinerte i sin utleverte oppgave , å vise at alle Breiviks utsagn er gale , at de ikke evner å nyansere debatten .
Hva gjelder demografi sier introduksjonen at « nå er det ikke åpenbart at det vil utgjøre noe problem for de vestlige verdier om det skulle bli muslimsk flertall i Vest-Europa » .
Det beroliger neppe den som bekymret seg for utviklingen .
Selvsagt skal vi imøtegå Anders Behring Breiviks konspirasjonsteorier og syke legitimering for vold .
Men det skal ikke gjøres med nye konspirasjonsteorier og polemikk .
« Motgift » bærer preg av å være et hastverksarbeid med mange kjepphester .
Boken tåkelegger debatten mer enn den oppklarer .
