Overraskende overfladisk
Engelsk-pakistaneren Hanif Kureshi har både vunnet priser og fått laget filmer av sine verk , så jeg hadde betydelige forventninger til en god leseopplevelse .
Derfor ble jeg så paff da boka var skrevet som en lang ukebladnovelle ispedd sporadiske filosofiske betraktninger .
Under lesningen tok jeg meg i å fundere på hva det var som gjorde boka så lik kiosklitteratur , og fant ut at det var selve skrivemåten — kombinert med manglende dybde , poesi eller symbolkraft .
Morsomt er det også at hovedpersonen Harry plutselig kalles Henry på side 145 , kanskje er det oversetterens feil , men signalet er at « det er ikke så nøye » , og det er det vitterlig heller ikke .
Hovedpersonen skildres som en flat pappfigur med et livlig kjønnsorgan .
Boka handler om en engelskmann som skal skrive biografien til en kjent indisk-engelsk forfatter , som flytter inn hos ham , og om alle viderverdighetene det fører med seg .
Boka markedsføres med at det er de etiske dilemmaene skribenten havner i som er tema , men de oppleves ikke som særlig byrdefulle eller grundig nok behandlet .
Det vet en journalist , som konfronteres med den slags problematikk nesten daglig .
Boka er skrevet med allvitende forteller , som er rimelig kjedelig .
Vi fortelles for mye utvendig , og for lite overlates til leserens meddiktende evne .
Her er en uendelighet av « så sa hun » -samtaler , og kronologien følges slavisk med ett unntak , når alt er over og vi skal fortelles hvordan det sidenhen gikk .
Historien utvikler seg til en farse der seksualitet spiller en dominerende rolle , og personene framstilles flate og karikerte .
Boka kan egne seg som lett lektyre dersom en av ymse grunner er pjusk og må holde sengen , ettersom den er så motstandsløst lite krevende , men dersom en ønsker å bli beriket eller utfordret , bør en finne seg noe annet .
