Jeg kjenner meg ikke igjen
Kildene er ensidige og derfor ikke representative nok til å beskrive virkeligheten .
Kildene er ensidige og derfor ikke representative nok til å beskrive virkeligheten .
Når jeg anmelder Små paradiser , er det med en plantefaglig bakgrunn , og ikke minst med røtter i en familie som har drevet mer enn 100 år i hagebransjen .
Små paradiser er skrevet av May-Brith Ohman Nielsen og utgitt på Portal forlag AS med støtte fra Norsk kulturfond og Det faglitterære fond .
Bokens undertittel , « Hager gjennom et århundre » , gir inntrykk av å favne betydelig bredere enn hva den faktisk gjør .
Boken er heller en sosialantropologisk historiebok sett fra kolonihagesiden , enn en bok som har hagefaglig interesse .
Den inneholder ingen hagefaglige råd eller tips .
Den beskriver også vel så mye andre sider av livet i Norge , enn det som har foregått i kolonihager — eller i hvilke hager som helst .
Boken inneholder mange samtidsopplysninger av allmenninteresse .
Bildene er vakre , men tilsynelatende vilkårlige og intetsigende .
De kunne enkelt vært benyttet illustrerende og komplementære til teksten , men er i liten grad relatert til denne.Boken er en velskrevet statistikk over en bitteliten del av hagebruket i hundre år , og sånn sett mye morsommere å lese enn Statistisk sentralbyrås årbøker .
Men med tanke på kilder er de ensidige .
Forfatteren lar i stor grad tidsskriftene Norsk Hagetidend og Kolonihagen være retningsgivende for hva hun regner for å ha vært toneangivende i norsk hagebruk .
Det finnes planteskoler som har vært i bransjen i over 100 år , og som har stått for produksjon og salg av store deler av for eksempel rosene som ble omsatt i Norge .
( En lokal planteskole produserte , på 60— og 70-tallet 25 prosent av rosene som ble solgt . )
Det er litt underlig at ikke forfatteren har benyttet slike planteskolers sortimentslister som kilde .
Det er plantene i disse listene man plantet i hager i Norge ( og Kristiansand ) .
Frem til slutten av 80-tallet sto landets planteskoler for all import av planter .
Disse , samt hagesentrenes innkjøpsring ( H-ringen ) og planteskolenes propagandasentral i København , var i mye større grad retningsgivende for hvilke planter folk flest plantet i sine hager , enn hva hageselskapet var i stand til å påvirke .
Jeg kjenner meg ikke igjen i de fleste av beskrivelsene omkring bransjepolitikk , sortiment og folks generelle holdninger og ønsker i hagen .
Det er imidlertid ikke så mange forandringer i folks etterspørsel fra syttitallet til tusenårskiftet som forfatteren gir inntrykk av .
Det er bare nye , mer tidsriktige , begrep som tas i bruk .
Det er i perioden fra 60-tallet til langt ut på 90-tallet de samme fargene , plantegruppene , og sorter som i all hovedsak benyttes .
Men man går fra terminologien i pionertiden til coffeetable-bøkenes trendy språk .
Boken beskriver mange og gode motiver for å holde en kolonihage .
Alle de idealer og holdningskampanjer , retningslinjer og folkevilje som har vært til stede i årenes løp er overveldende .
De er betryggende i sitt innhold og veldig passende på hva vi absolutt trenger i dag også .
Gjør plass for flere kolonihager , og bruk offentlige midler til tiltak som dette - hagearbeid er bra for kropp og sjel .
Terningkast 1 ut fra et hagenytteperspektiv .
Terningkast 3 i et historisk perspektiv , fordi kildene er ensidige og derfor ikke er representative nok til å beskrive virkeligheten .
