Dette blir for sprikende
Henning Mankell fikk en alvorlig kreftdiagnose for et par år siden .
Det fører naturligvis til at man vil oppsummere livet , og videreføre litt visdom til neste generasjon .
Forfatteren døde 5. oktober 2015.Henning Mankell valgte å gi ut det han kaller en tankebok « om et menneske og hele menneskehetens livsvilkår » .
Det resulterte i en bok på 348 sider og 67 kapitler der Mankell forteller om kreften , filosoferer over livet , deler små anekdoter , samt en rekke små historiske beretninger .
Leseropplevelsen kan på sitt beste beskrives som variabel .
Det er spennende å lese om Mankells liv , og han har en god beskrivelse av møtet med en potensielt dødelig sykdom .
Han sammenligner det med sin barndomsfrykt for kvikksand :
« Da jeg fikk vite at jeg hadde kreft , kom redselen tilbake på nytt .
Den slo til med full kraft , kan jeg tenke nå i ettertid .
Den følelsen jeg ble rammet av , var nettopp skrekken for kvikksanden .
Jeg stritter imot å bli trukket ned og slukt av den » .
Likevel blir helheten i boka for sprikende .
Mankell gaper over for mye , han vil si for mye .
Det er alt fra historien om de første hulemenneskene , til hva som skjer med atomavfall langt inn i fjellet om 100.000 år .
Det er fortellinger fra tiden som teatersjef i Afrika .
Det er tanker om likestilling og tanker om krig og fred .
Henning Mankell lykkes med å få leseren til å stoppe og tenke , men det hele går så fort at man likevel ikke får fullt ut reflektert over det man leser , for i neste setning har han snakket seg bort i et helt annet tema .
Og kanskje det er det som skjer når du er alvorlig syk .
Tankene flyter av sted som en lang strøm , og på veien flyter man innom omtrent alle sanseinntrykk du har fått i livet .
Det er kanskje god terapi å skrive ned disse tankene , men noen videre god leseropplevelse blir det ikke .
Det blir rett og slett for mange temaer og fortellinger til at det er mulig å finne en rød tråd i det hele .
