Fragmentarisk og tidvis høystemt
Springende , dagboksliknende notater med for mange store ord og postulater .
Erland Kiøsterud ( f . 1953 , debut 1973 ) er en ambisiøs , ujevn forteller .
Noen ganger blir tekstene hans så filosofisk høystemte i tonen at de virker forsert litterære .
Det gjelder til tider også kortromanen « Henders verk » .
Den åpner med følgende utsagn :
« Stillheten har rørt ved meg igjen .
Jeg vet ikke hva jeg skal tro , hvordan jeg skal forstå det .
Først bare et lite blaff , et streif .
Og så kom den langsomt tilbake med økende styrke » , slik at jeg-fortelleren , den gifte pensjonateieren Christian , ikke ble seg « selv igjen før et godt stykke utpå ettermiddagen » .
For her dreier det seg om en slags mystisk opplevelse hvor menneskesinn og verden brått glir over i hverandre og blir ett .
Insisteringen på slike intense , sjelelige erfaringer knyttet til ledemotivet « stillhet » dukker opp så ofte at teksten kan klinge pompøs og svermerisk .
Samme virkning har gjerne fortellerens gjentatte bruk av honnørordet « skjønnhet » og utsagn av typen :
« Det er lenge siden jeg har sovet så godt , så dypt , vært en så grunnleggende del av natten .
Å stige ut av den var som å stige ut av jorden selv , og likevel fortsatt være i den befriende lettheten . »
I tillegg til å komme med aforismeaktige utsagn som skal målbære visse vidløftige « sannheter » beretter fortelleren om livet på pensjonatet ved Oslofjorden der husløse flyktninger fra ulike kontinent og land prøver å tilpasse seg norsk kultur .
Glimtene av disse menneskeskjebnene bringer knapt ny innsikt om det å leve som fremmed i Norge .
Mer interessant er bildet som tegnes av den nære familien og vennene til jeg-personen .
Den døde mora med sine vertinnefakter og gutturale stønn , halvbroren og fengselsfuglen Karl , malerbroren Caro som etter en livskrise brenner sine verk og ender opp som Blåkors-ansatt , Benn som blir byråkrat og gifter seg med voldtektsofferet og hjernekirurgen Hedda , Caros store kjærlighet i livet – alle skildres de , om enn svært så fragmentarisk , med en dramatisk snert som savnes i de mer filosoferende , « dype » sekvensene av romanen .
