Sprikende stavkirkekrim
Treffer ikke helt , men på vei opp .
Fram til 2011 var han en lovende og kritikerrost forfatter .
Minnesota-trilogien er fremdeles populær i USA og gis ut på stadig nye språk .
Men Vidar Sundstøls forrige krim – " Besettelsen " – er noe av det tåpeligste jeg har lest , en dårlig Indiana Jones .
Nå har Sundstøl skiftet forlag og skjerpet seg litt – men ikke nok .
Sundstøl skaper et mysterium fra sitt eget nærområde i Telemark :
I Eidsborg stavkirke henger et helgenbilde som i hundrevis av år har blitt dyrket av lokalbefolkningen .
Er Lensmann Homme yppersteprest i kulten ?
Har han drept tre mennesker fordi de kom på sporet ?
Så langt er alt vel .
Men andre ting butter i mot .
Privatdetektiv Max Fjellanger er en lite engasjerende helt .
Han er mest trist og lei for at kona er død .
Det er et under at han får tatt seg sammen nok til å løse mysteriet .
Ellers går det ofte litt seint framover .
Boken står lenge og stamper i det samme .
Det blir en del gjentakelser .
En kan også stille spørsmål med det politifaglige .
Telemarks beste sporhund blir sendt alene uten fører til Dalen i Telemark ?
Det hadde aldri skjedd .
Hund og fører er alltid et lag .
Men at hunden kommer alene , er helt grunnleggende for en av nøkkelscenene .
Språklig er det sprikende .
Sundstøl smeller stundom til med gode bilder :
" Et flammegult sinne som freste opp som en fyrstikk " .
Andre ganger knirker replikkene av papir , framfor å spytte .
Bare i glimt skriver Sundstøl noe som føles ekte og sant :
Som på side 89 , om følelsene rundt å være barnløs :
" Svaret kom fort , og i et så lett tonefall at han umiddelbart skjønte at det ikke var lett i det hele tatt " .
Sundstøl treffer ikke helt denne gang .
Men han virker å være på vei opp .
Vi har ham nok tilbake i eliten før vi vet ordet av det .
