Ordrikt om taus far
Ambisiøs , akademisk tekstvev med mange språkteoretiske refleksjoner , uten dramatisk framdrift
At boktittelen – som alluderer til klassikeren « Krig og fred » – settes i parentes , synes å vitne om en avantgardistisk orientert forfatter som straks tar forbehold til eget utsagn og signaliserer at han knapt ønsker å skrive en psykologisk-realistisk standardroman innenfor Tolstoj-tradisjonen .
Her står da også den prisbelønte , østerrikske dikteren og oversetteren Peter Waterhouse , født 1956 i Berlin , med engelsk far , østerriksk mor og oppvokst i Singapore , England og Tyskland , fram som en grunnlærd , uortodoks stemme med et mammutprosjekt der blandingen av prosa og poesi , tradisjonelt fortellende og sceniske passasjer , barnlig logikk , fonetisk lek og essayistisk-språkfilosofiske elementer gjør « ( Krig og verden ) » ( 2006 ) til krevende lesning .
Noe sammenbindende plot fins ikke .
Språkrytmen er oftest langsom , dvelende .
Ulike typer rim florerer .
Assosiasjonene er gjerne overrumplende , kryptiske , mangetydige .
De tjue enkelttekstene som utgjør denne tekstmosaikken , sprer seg ukronologisk gjennom tid og rom .
Referansene til forfattere – som Ferdinand de Saussure – oversettere og andre historiske skikkelser , filmer og fotografier , er mange .
Diverse sitater på engelsk , tysk , italiensk , fransk , kinesisk , malayisk og slavisk dukker opp .
I sum blir dette det motsatte av en bestselgende underholdningsroman .
Men helt uten velkjent motivisk-tematisk stoff er denne massive teksten ikke .
Episenteret i jeg-fortelleren Heinrich William Cahusacs springende historier er forholdet til foreldrene , særlig faren , og til den familien han selv etablerer som voksen .
Mye av det som berettes , har utspring i forfatterens biografi .
Slik sett er slektskapet med det knausgårdske « Min kamp » -prosjektet tydelig , så eksperimentell og elitistisk den brokete billedveven « ( Krig og verden ) » enn måtte fortone seg .
Den språkmektige faren til Heinrich var ansatt i britisk etterretningstjeneste og opererte som spion i krigsområder over store deler av kloden , ofte uten at kone og barn visste hvor han var , og uten at han i ettertid fikk lov å tale om sine opplevelser .
Men fra farens taushet springer barnlige , sanselige forestillinger – « en lang historie » basert « på fem korte setninger . »
Ikke overraskende blir begreper som « grense » og « vandring » sentrale ledemotiv i denne teksten om en omflakkende oppvekst .
Dessverre blir orda for mange , kvernende , hermetiske , uten dramatisk driv .
Den spenningen som må ha preget farens hverdag , nedfeller seg aldri i teksten .
Vil man lese en krimorientert tekst om den spiontunnelen som ble bygd i Berlin i åra 1955 / 56 , og som faren var involvert i , bør man heller lese Ian McEwans « Den uskyldige » ( 1990 ) .
For den lærde , språkbevisste Peter Waterhouse har andre ambisjoner enn å underholde leseren med pirrende spionhistorier .
Hans kunstneriske prosjekt er akademisk og kan knyttes til den verbale utformingen av teksten .
Arild Vange må ha stått overfor en formidabel oppgave da han skulle overføre alle slags bokstavrim , bilder og ordspill til norsk .
Det er bare å lese oversetterens etterord så forstår man hvilket dannelsesnivå disse tjue reflekterende , handlingsfattige historiene forventer hos leseren :
« Skrivingen blir performativ eller prosessuell , fortelleren er ikke allvitende , han tilbyr ikke bedre viten , men med-viten . »
« Språket er en tillitsstruktur , fordi det med klangene sine bevirker likheter . »
La meg til slutt bekjenne min akademiske brøde .
Denne teksten oppleves ikke bare som analytisk borende , lærd , finurlig .
Den framstår tidvis som kjedelig .
