Bok :
" Hvorfor er vi blitt så redde ? "
Hvem " vi " ?
« Håndbok i krisemaksimering » inneholder mange formuleringer av typen « I dag har de fleste foreldre hodet fullt av ( … ) katastrofetanker . »
« Hvorfor er vi blitt så redde ? » .
Men hvem er « vi » ?
Gunnar R. Tjomlid :
Håndbok i krisemaksimering .
Spartacus .
For tre år siden ga blogger , forfatter og foredragsholder Gunnar R. Tjomlid ut boken « Placebodefekten » , om kvakksalveri , alternativ behandling og annen sjarlatanvirksomhet .
Et slags ideologisk forvarsel til NRK-serien « Folkeopplysningen » , der programleder Andreas Wahl går i rette med like deler utbredte og dårlig funderte forestillinger .
Les mer om Folkeopplysningen her :
« Håndbok i krisemaksimering » føyer seg inn i den samme skepsistradisjonen .
Dels et « verktøyskrin for å tenke kritisk » og dels en irettesettelse av bakstreverne som « lurer seg selv » fordi de for eksempel henger fast i evolusjonært forankrede fryktreflekser .
Og dels en omkamp med gamle prygelknaber som Kjetil Rolness og tidligere politiinspektør ( og Snåsamann-entusiast ) Hanne Kristin Rohde .
Som det heter i Tjomlids adjektivladede språk :
« Det er ufattelig trist å tenke på hvor mye skade disse uheldige uttalelsene fra Rohde har medført ( … ) » .
Med våkent og nidkjært blikk går Tjomlid løs på utbredte misoppfatninger og rydder opp , enten alarmismen er knyttet til folkehelse , ( seksual- ) kriminalitet , islam eller innvandring .
Med statistikk for hånden og en blanding av bedrøvelse og optimisme tegner han en sammensatt bilde av Norge anno 2016 .
Et samfunn der pilene peker riktig vei ( « vi lever i en bedre , tryggere og sunnere verden enn noensinne » ) , men der « vi » ikke ser det , for all elendigheten vi forsynes av medier som « liker å krisemaksimere og sensasjonalisere » .
Her er det imidlertid flere ting å bite seg fast i .
For det første at « sensasjonalisere » ikke er et ordentlig ord ; en mer årvåken språkrøkter kunne også skrubbet vekk noen av gjentagelsene , hyperbolene ( « ufattelig trist » ; « sjokkerende fanatisk » ) og den stakkato sportskommentatorsyntaksen som har bredt om seg :
« De voksne fulgte med .
Overalt .
Hele tiden . »
I tillegg savnes et mer stringent utvalgsprinsipp enn ønsket om å « belyse ulike problemer i måten media presenterer nyheter på » .
Den andre innvendingen gjelder forfatterens bruk av pronomenet « vi » :
« Vi har vanskelig for å se andres perspektiver » , heter det .
« Vi liker enkle løsninger ( … )
Når problemet så ( tilsynelatende ) er eliminert , tror vi at alt er gull og grønne skoger » .
Som leser kjenner jeg meg inkludert ut :
« I dag har de fleste foreldre hodet fullt av ( … ) katastrofetanker . »
« Hvorfor er vi blitt så redde ? » .
Har vi ?
Er vi ?
Grepet minner mest om det gamle russekortet :
« Einstein er død , Newton er død , og jeg føler meg ikke helt bra jeg heller . »
Slik skapes et forbund på vaklende premisser .
For at ligningen skal gå opp – at verden går fremover , men at vi har hodet fullt av katastrofetanker / gull / grønne skoger – må en rev inn , en x som fordreier virkeligheten .
Her settes « media » ( også en ullen størrelse ) på tiltalebenken , som « liker å krisemaksimere » .
Og bevares ; det er mye å ta norske medier på , men om denne psykologiseringen er veien å gå , er en annen sak .
Når mediene skaper virkelighet ( « Ransbølge ! » ; « Voldtektsbølge ! » ) , er det neppe fordi redaktørene « liker » det – men helst fordi et sett iboende institusjonelle mekanismer trekker den veien .
Her kunne Tjomlid med fordel ha fulgt sitt eget motto om å « la meg se litt nærmere på akkurat det » .
