Kvernende kjedelig
Forserte forviklinger med magisk , krimaktig grunntone .
« Norma » , den femte romanen til prisbelønte , finsk-estiske Sofi Oksanen ( f . 1977 ) , skal være solgt til mer enn tjue land , men står fjernt fra de politisk orienterte , realistiske fortellingene om Estlands nære historie som hittil har dannet grunnstammen i forfatterskapet .
Teksten åpner med en begravelse .
Den skilte enbarnsmora og frisørdama Anita er død .
Hun skal ha hoppet ned foran toget på en metrostasjon i utkanten av Helsingfors .
Ifølge politiet dreier det seg ikke om noe kriminelt .
Men Norma , den voksne , kriserammede datteren til avdøde , stusser ved det inntrufne .
De to sto hverandre nær og hadde avtalt å møtes da det angivelige selvmordet fant sted .
I en stampende , omstendelig tekst som rommer tolv nummererte kapitler følges Norma og en rekke sjablongfigurer av begge kjønn og i ulik alder på deres famlende etterforskerferd knyttet til Anitas skjebne .
Skriveteknisk er teksten ganske avansert .
Framstillingen holdes jevnt over i tredje person , men avbrytes av sekvenser der Anita tar ordet i jeg-form .
Nær og fjern fortid kaster lys over det som skjer på nåtidsplanet etter mai 2013 .
Selv om hovedkarakteren Norma oftest står i sentrum , får vi også innblikk i tankene til en rekke flate bifigurer som maser og kjaser og spiller høk over høk-leken .
Gjentakelser og forserte scener gjør teksten både oppkavet og langtekkelig .
Som krimroman faller « Norma » igjennom .
Tematikken er riktignok seriøs nok .
Romanen tar for seg skjønnhetsindustri , surrogatiturisme og prøverørsbefruktning .
Forhold som får finske profittjegere til å gå over lik og skaffe seg moralsk forkastelige forretningsforbindelser i fattige land over hele kloden .
Det sentrale ledemotivet er « hår » .
Det kan ha « magiske » kvaliteter – som når Normas hår vokser en meter i døgnet , røper sannheten om andre og utfører skumle handlinger .
Noen vil her trolig tale om eventyraktig , søramerikansk inspirert fantasteri .
For meg minner det mer om dill dall rauball .
Men oversettelsen til gjesdalbuen Turid Farbregd virker solid .
