Monstermorder møter genial purk
Britisk drapsetterforsker debuterer med stil – men skryter og brauter for mye .
En seriemorder herjer i Londons gater .
Morderen dreper kaldt og hensynsløst – uten motiv .
Men monsteret møter sin nemesis :
" Sean Corrigan er ikke som andre drapsetterforskere .
Han har en egen evne til å forstå ondskap " .
Forfatter Luke Delaney ( ikke hans virkelige navn ) viser til Corrigans triste barndom , som har gitt ham en slags superevne til å leve seg inn i drapsmennenes tanker .
Den mistenkte morderen beskrives slik :
" Hellier er ond inn i sjelen .
Det er rett og slett hans vesen .
Du vet hvilken type beist jeg snakker om . "
Det er heller ikke måte på hvor veltrent monsteret er :
" Han var muskuløs som en olympiadeltaker , bare slankere , tettere og mer markert " .
Ja , det finnes jo så mange slappfisker i OL – fiskeboller hele bunten .
Morderen vet absolutt alt om politiets metoder .
Han etterlater seg nesten ikke spor , og varierer drapsmetodene bare for å forvirre .
Jeg er ikke så glad i denne typen skurk , de virker så urealistiske .
Hvis en person er så utrolig genial , hvordan er det mulig at han ikke finner en måte å vinne på , uten å slakte for fote ?
Morderen henvender seg direkte til leseren – uten filter .
Det føles skummelt og invaderende .
Morderen går veldig i detalj på sine grusomme gjerninger .
Jeg valgte faktisk å hoppe over noen av de verste avsnittene .
Siden gjerningsmannen forteller , vet vi lesere mer enn etterforskerne .
Det blir noen få ganger kjedelig å vente på at politimennene skal ta oss igjen .
Men ikke ofte .
Delaney er flink til å skape spenning og uhygge – bare litt for melodramatisk og tung på labben .
Jeg vil kritisere forlaget for å oversette " Cold Killing " til " Uten nåde " .
Vet de ikke at sistnevnte er en av tidenes bestselgere i Norge ?
" Uten nåde " vil for alltid være den første boka om Morgan Kane .
