Holder ikke helt fram
Kidnappingsekspert og antihelt Charles Boxer får det ikke helt til for seg denne gang , selv om han greier brasene ytre sett .
Boxer tar gjerne loven i egne hender og er for så vidt en god type som Robert Wilson har utforsket i to bøker tidligere .
Denne gangen blir vi bedre kjent med fortiden der faren forsvant under mystiske omstendigheter og etterlot barnet Boxer mer enn en liten tanke følelsesmessig skadeskutt .
Wilson har aldri greid å gjenta genistreken med " Et lite drap i Lisboa " for 16 år siden , men ser nå ut til å nøye seg med serie-krim og rutinert håndverk .
" Mennesketyvene " er tilsynelatende svært ambisiøs og har en veldig lovende åpning der seks barn til superrike utlendinger i London blir kidnappet på løpende bånd .
En mystisk liga med ukjente , men langt mer omfattende motiver enn bare løsepenger står bak og kidnapper også heler-kjæresten til Boxers eks for sikkerhets skyld .
Men etter de første 100 sidene eller så med knirkefri action begynner det å butte imot for Wilson og " Mennesketyvene " .
Wilson er tilsynelatende ikke spesielt interessert i å vekke vår sympati for ofrene for bortføringen .
Han lykkes heller ikke i det tilsynelatende prosjektet med å skildre de store forskjellene som har vokst fram i London etter finanskrisen .
Der han fikk Portugal til å leve og puste , framstår dagens ekstrem-tilstander i den britiske hovedstaden nærmest som et postulat .
Jeg føler aldri at London lever spesielt intenst her , og dersom du er lei av London er du som kjent lei av livet .
Persongalleriet er stort , men forunderlig lite engasjerende – på få unntak nær .
Uten å røpe for mye av handlingen er Wilson best da skjebnen griper inn og stjeler en solid bit av livslykken som lå Boxer snublende nær .
Her kjennes beskrivelsene mer autentiske enn i skildringer av etterretningstjenester på høygir og politi på lav-budsjett .
Alt ligger til rette for en oppfølger også her , men Boxer og hans familie-medlemmer kom oss tettere på livet og overraskelsene var flere i den langt strammere forgjengeren " Dere finner meg aldri " .
