Lite uhygge , bare enkle løsninger
Jan-Erik Viks novelleforsøk er forutsigbare , flate og derfor ganske kjedelige .
Krimnovellen er en vanskelig øvelse .
På få sider skal du etablere et lite persongalleri , du skal skape en situasjon , du skal innføre en gåte , og du skal servere en overraskende løsning .
Jan-Erik Vik er ute med " En god natts søvn " , hans fjerde novellesamling , men den første som bare består av historier om forbrytelser .
Han skriver seg forsøksvis inn i Roald Dahl-tradisjonen der alt hviler på den store overraskelsen mot slutten — en tradisjon som virkelig krever finslepen bruk av virkemidler .
Ingenting er jo så slapt som varslede sjokk som aldri åpenbarer seg .
Nettopp der havner Vik altfor ofte .
Gang på gang , i novelle etter novelle , lyser løsningen mot leseren før vi er kommet midtveis .
Vi skjønner faktisk at pengene som plutselig dukker opp , stammer fra den gjerrige faren .
Vi forstår at den hemmelighetsfulle malermillionæren ikke maler bildene sine selv .
Og vi avslører selvsagt de tilsynelatende hjelpeløse gamlingene som kyniske drapsmenn lenge før forfatteren ønsker det .
Brutalt sagt :
Det er ingen grep som løfter dette over standard ukebladnoveller - strukturen er enkel ( kronologisk ) , personene overflatiske , og språket flatt .
Les dette som et eksempel , fra novellen " Hytteturen " :
" Fire uker etter hytteturen satt Camilla og Robert på flyet nedover mot Thailand .
Billetten var betalt , og de så frem til en deilig ferie i paradis .
Ferien ble like perfekt som de hadde drømt om . "
Ingen språklig lek , ingen skildringer som gir oss opplevelse av at turen faktisk var vellykket , ingenting som griper eller lokker eller morer oss .
Bare noen grå setninger som gjenforteller uten temperatur , uten trykk , uten personlighet .
Skal du bruke påsken på krimnoveller som river litt , skal du heller finne fram Roald Dahls mesterlige tekster .
