Drep Benner 2
Bok to om advokat Martin Benner er bedre .
Men helten fenger ikke følelsesmessig .
I den forrige bok – " Lotus blues " – prøvde Benner å reinvaske seriemorderen Sara Texas .
Men snart ble advokaten selv anklaget for mord .
Benner måtte bevise sin uskyld og samtidig redde sin datter fra grusomme gangstere .
I denne blir de fleste Benner kommer i kontakt med myrdet , av de samme gangsterne .
" Mios blues " er bedre enn " Lotus blues " , akkurat som filmen " Kill Bill 2 " er bedre enn eneren .
Men i begge tilfeller skorter det på realismen .
Hvorfor bruker de samuraisverd når pistolen er oppfunnet , liksom ?
Martin Benner er en slags variant av Philip Marlowe , den kyniske , whiskey-drikkende detektiven som skjuler et hjerte av gull .
Men det fungerer bare ikke med en amerikansk 1940–tallsmann i Sverige 2015 .
Boken er på sitt vis velskrevet .
Den har en heseblesende handling , der solen aldri går ned og spenningen aldri daler .
Intrigen er bedre enn i eneren , med flere overraskende vrier .
Heldigvis foregår handlingen mest i Sverige , på forfatterens hjemmebane , med bare en liten svipptur til USA .
Men den uendelige drapsrekken blir for urealistisk .
Jeg tørster etter realisme , eller en spennende fortelling som hjernen min oppfatter som realistisk .
Men det verste er at jeg nesten aldri føler med hovedpersonen .
En god helt er viktigere enn et snedig plott .
Alle liker å lese om folk de kan identifisere seg med .
Men Martin Benner er en ufyselig og urealistisk helt .
Kristina Ohlsson imponerte stort med både « Papirgutten » og « Paradisoffer » .
Jeg gledet meg til å lese flere fortellinger om de fascinerende heltinnene Eden Lundell og Fredrika Bergman .
Benner–bøkene er en omvei .
Nå har Ohlsson sikkert skjønt at det er hos Lundell og Bergman hun hører hjemme .
De virker mye mer personlige , og nært smertepunktet i forfatterens hjerte .
