Sin fars datter
Et kraftfullt stoff som ikke ganske finner sin romanform .
ROMAN :
Wencke Mühleisens ( 1953 , skjønnlitterær debut 2010 )
« Kanskje det ennå finnes en åpen plass i verden » er en fascinerende og spennende bok med mange og smertefulle aspekter .
Men med ideelle kunstneriske krav til at en romans innhold og form skal danne et avrundet hele , er den likevel vanskelig å forholde seg entydig til.Det som setter i gang hele arbeidet med den erkjennelsesprosessen som nå , mange år seinere , har resultert i « Kanskje det ennå finnes ... » , er et brev forfatteren tilbake i 1984 fikk fra faren , Lothar Mühleisen ( 1916 - 96 ) .
De to har da ikke med hverandre å gjøre , men nå ber han om godt vær , forståelse og samforstand mellom dem , fordi :
« Du lever jo også for din overbevisning , mot strømmen . »
Brevet – og påstanden – opprører henne .
Faren sikter til at datteren , i årene 1976 - 85 , var en av gallionsfigurene for et østerriksk , sosialistisk kunst— og kunstnerkollektiv ( et slags kunsten er livet , livet er kunsten ) uten personlig eiendom og inntekt , med fri sex , og der et barn var å anse som alles barn .
Men nå er Wenckes utenforskap ganske forskjellig fra farens , den slovenske tyskeren som i 1941 frivillig søkte seg inn i Hitlers Wehrmacht :
Og mens Wencke omsider rev seg løs fra et frihetens kollektiv som hadde stivnet i det autoritære , ble faren resten av livet værende i sine nazistiske anskuelser .
( Da , f.eks . , en annen datter giftet seg og fikk barn med en afrikaner , skrev han henne ut av familien og ville ikke ha mer med henne å gjøre . )
Men , og likevel , ser Wencke hvor meget de to har felles , som forakt for kvinner og svakhet .
I disse flompregete autoromantider har ikke Mühleisen maktet å gi det store stoffet sitt overbevisende romanform .
Til fordel for mye referat , rent fakta- , historisk og essayistisk stoff savner boken betydelige romanvirkemidler og –kvaliteter ; men parallelt med det kombinerte selv- og farsoppgjøret gjør Mühleisens konfrontasjon med den vedvarende tysk-østerrikske fornektelsen av historien et særlig mektig inntrykk , også etter sin form .
