Barneverdenen vi ikke vil se
Hvorfor er det så vanskelig å forstå at den frekke ungen med den utagerende atferden kan være et voldsoffer ?
Inga Marthe Thorkildsen stiller spørsmålet med kraftig stemme :
Hvorfor snakker vi om barnas vanskelige atferd , når forklaringen er at de er seksuelt krenket , slått , forsømt , nektet kjærlighet og alminnelig omsorg ?
Hvorfor nekter norske helsemyndigheter å ta konsekvensen av det vi vet :
At tusener av barn er ofre som trenger beskyttelse , ikke pasienter i behov av en diagnose ?
Christoffer-saken rystet landet .
Thorkildsen beskriver følelsen av kollektiv svikt overfor den lille , mishandlete gutten som et nasjonalt traume .
Men i boken " Du ser det ikke før du tror det " , viser hun også hvor mange christoffere vi har blant oss , og hvor lite systemet har lært av hans død .
Først når vi erkjenner hvor mange barn som blir mishandlet , vil vi være i stand til å se tegnene på at det er skadet barn vi har foran oss .
Forlaget presenterer boken som et kampskrift for barns rettigheter .
Motstanderne er tydelig definert :
Det er helsemyndighetene , først og fremst .
Etter Thorkildsens mening svikter de barna så grovt at det er snakk om brudd på menneskerettighetene .
Den tidligere barneministeren fra SV har arbeidet i nærmere 20 år med vold og seksuelle overgrep , og er nå knyttet til Forandringsfabrikken som spesialrådgiver for psykisk helse .
I boken langer hun ut mot Helsedirektoratet , som i sine retningslinjer for ADHD-diagnostisering totalt overser muligheten for at vold , omsorgssvikt eller seksuelle overgrep kan være årsaken til den avvikende atferden .
Hun viser til at retningslinjene ikke sier noe om å snakke alene med barnet , i trygge omgivelser , de rommer heller ingen advarsler til behandlere og de som skriver ut medisiner om ikke å forveksle traumer med vold .
Forklaringen finner hun i en vedvarende og sterk tabukultur .
Helsesøstre , leger og terapeuter tør ikke spørre barnet om det blir slått eller voldtatt , og heller ikke snakke med foreldrene om hva de gjør med barna .
Resultatet er en problemforflytning der vi behandler barna som problemet i stedet for å se inn i familielivet etter årsakene .
Mens Verdens helseorganisasjon definerer vold i nære relasjoner og seksuelle overgrep , voldtekt og omsorgssvikt som et av de største folkehelseproblemene i verden , blir hele feltet – etter Thorkildsens mening – forsømt av det norske Folkehelseinstituttet , av Helsedirektoratet og av Helse— og omsorgsdepartementet .
Resultatet er at vi har verdens høyeste forekomst av ADHD-diagnoser .
Fra å være en ubetydelig diagnose på 1980-tallet er den blitt den hyppigst stilte diagnosen i Norge .
Resultatet er at vi har sykeliggjorte barn , mens ingen leter etter omsorgssvikt og vold som utløsende årsaker til den problematiske atferden .
Som kampskrift flest , er også dette preget av ensidighet i utvalget av dokumentasjon .
De mange , og ofte litt usystematiske , referansene er ikke ment å gi noe fullstendig bilde av hva vi vet om atferdens sosiale årsaker .
Det er ikke noe uærlig i dette , men det kan være greit å vente med å trekke de helt bastante konklusjonene til den angrepne part er kommet til orde .
Diskusjonen er imidlertid så livsviktig – bokstavelig talt – at både direktoratet , departementet og Folkehelseinstituttet bør gjøre grundig rede for de manglene Thorkildsen påpeker .
Bokens form tyder på at målgruppen er lærere , helsesøstre , behandlere og alle som jevnlig møter barn som sliter , og som trenger å bli gjort oppmerksom på hva som kan skjule seg bak både den unaturlige stillheten og det irriterende bråket .
Språket er av og til levende , sterkt og medrivende , spesielt når hun skriver om enkeltskjebner , men også klønete og innviklet , antakelig en smitte fra de skriftlige kildene .
Ujevnheten svekker leseopplevelsen .
En annen svakhet er de mange referansene til egen innsikt og hva hun selv gjorde som stortingsrepresentant og statsråd .
Hun er riktig nok romslig også med ros av andre ; Knut Storberget får behørig omtale for sin innsats mot familievold da han var justisminister , og hun lovpriser de såkalte BarnevernsProffene , unge med egne , tunge erfaringer som kjemper for et bedre system .
Hun er også raus med krediteringen av mange som har kjempet den samme kampen før , eller sammen med , henne .
Men boken ville blitt bedre om hun ikke var fullt så romslig med både den direkte og den mer indirekte selvrosen .
Det er også et paradoks at hun beskriver et problem som ser ut til å ha blitt mye større , til tross for alle lovendringer og tiltak som hun har bidratt til .
En mer systematisk og balansert oppbygget tekst ville gjort det lettere for leseren å vurdere om vi faktisk har et voksende problem , eller om det bare er snakk om en utvikling som ikke går raskt nok .
