Halvmørk materie
En artig ide , men gjennomføringen er ujevn i denne scifi-thrilleren .
Blake Crouch :
" Mørk Materie " .
Krim , 387 sider .
Gyldendal .
Oversatt av Kurt Hanssen .
Jason Dessen er professor i fysikk på et helt ordinært universitet .
Han lever et rolig og trygt liv med kone og barn , og dagene går på det jevne .
Han er ganske lykkelig .
En vanlig kveld skal han bare en tur på puben og hilse på en gammel studiekamerat som har hatt en mer vellykket karriere som forsker .
Deretter skal han kjøpe med seg noe iskrem og ta med hjem til dessert .
Selvsagt blir kvelden ikke akkurat sånn .
Ideen bak thrilleren " Mørk materie " er at et vitenskapelig gjennombrudd har skjedd , som gjør det mulig å forflytte seg mellom et uendelig antall parallelle universer .
Med andre ord finnes det en teoretisk mulighet for å leve et uendelig antall liv .
Den teoretiske bakgrunnen for dette er blant annet tankeeksperimentet " Schrödingers katt " , som mange sikkert har hørt om .
Uten å gå i detalj , er konklusjonen at katta i noen tilfeller vil måtte betraktes som både levende og død på samme tid , inntil den blir observert .
På fint kan dette kalles en " kvantefysisk superposisjon " .
Tenk om noen klarte å lage en maskin som gjør dette mulig for mennesker ?
Kan man oppheve de vanlige reglene for tid og rom ?
Hva betyr det , i så fall , for vår selvoppfattelse som unike individer , dersom det finnes et uendelig antall versjoner av oss ?
Og hva vil skje , dersom man i løpet av disse reisene , skulle treffe på seg selv ?
Hva sier man til seg selv ?
Og er denne andre versjonen av deg selv en alliert eller en rival ?
Tenk om Dessen , i et parallelt univers , hadde vært den vellykkede og prisbelønte forskeren han traff på puben den kvelden ?
Og hvem er i så fall gift med kona hans nå ?
Hva er viktigst ?
Å leve videre som en av verdens mest kjente vitenskapsmenn , eller prøve å kjempe seg tilbake til den noe kjedeligere , men lykkelige tilværelsen man trodde var den eneste mulige ?
Ideen er altså artig nok , men gjennomføringen står ikke helt i stil i denne romanen , som har fått voldsom skryt av tungvektere som Harlan Coben , Lee Child og Andy Weir .
Vel , jeg er altså ikke like begeistret .
Det blir rett og slett litt for meget av disse krumspringene , uten at jeg helt klarer å la meg fascinere .
