Mellom himmelen og havet
Psevdonymet S.K. Tremayne imponerte med debuten .
Nummer to-boka holder nesten mål .
S.K. Tremayne :
Ildbarnet .
Oversatt av Tore Aurstad .
379 sider .
Font Forlag
Forgjengeren " Istvillingene " var lagt til Skottland .
Denne gangen er vi i et av mine favorittlandskap i krim-sammenheng :
Ferieidyllen Cornwall langt lenger sør .
" Ildbarnet " er en gotisk-inspirert spenningsroman som trekker sterke veksler på særlig èn forgjenger i sjangeren .
Jeg tenker på Daphne du Maurier og hennes " Rebecca " .
Sistnevnte klassiker ble filmatisert med stort hell av Alfred Hitchcock .
Både " Ildbarnet " og " Rebecca " handler om unge kvinner som gifter seg med enkemenn etter kort tids bekjentskap og blir husfruer på herregårder i Cornwall .
Der møter begge på forskjellige måter gjenferdet etter ektemannens første kone .
Men " Ildbarnet " er en på alle måter modernisert versjon av den gotiske uhyggen , godt egnet til peiskos i årets seine påske .
Hovedpersonen og for en stor del jeg-forteller Rachel faller pladask for advokaten David Kerthen .
Hun forlater de kommunale boligene i Sørøst-London med lett hjerte for å bli hjemmeværende på den forfalne , men flotte herregården Carnhallow .
Der bor også stesønnen Jamie , mens David fortsetter å pendle til London og er borte mye av tiden .
Idyllen kan selvfølgelig ikke vedvare .
Uten å røpe for mye :
Jamie som var svært hengiven til å begynne med , endrer oppførsel og spår Rachels død før jul .
Er han virkelig synsk ?
Er Rachel i ferd med å miste grepet ?
Er hennes hengivne mann en helt annen enn hun trodde ?
Boka begynner 178 dager før jul , og så teller vi nedover mot en mulig katastrofe .
Underveis finner vi ikke bare ut at noe ikke stemmer med ulykken som tok livet av Davids første kone , men også at skjønne Rachel skjuler langt flere hemmeligheter enn vi først antar .
" Ildbarnet " fungerer som psykologisk thriller , båret av flotte naturskildringer og inngående beskrivelser av gruvene i Cornwall .
Oversetter Tore Aurstad har gjort en god jobb .
Men tidvis er Tremayne nærmere Victoria Holt og hennes mange romantiske underholdningsromaner enn Daphne du Mauriers gotisk-inspirerte grøsser .
Det blir i overkant mange herregårds-klisjeer , og brikkene faller til slutt på plass på et vis som jeg har vanskelig for å feste lit til .
Uten å røpe for mye så bygger plottet på et sammentreff av de sjeldne som nærmer seg en Lotto-gevinst i sannsynlighet .
