40.000 svensker kan ta feil
Han ville skrive krim , hun ville dikte komedie .
De kaller kompromisset krimkomedie , men det er verken spennende eller morsomt .
Olseni & Hansen :
Badehuset .
398 sider .
Oversatt av Lars Lenth .
Kagge forlag .
« Badehuset » er noe av det kjedeligste jeg har lest og framstår som en retningløs kjøkkenbordidé som bærer i seg litt av hans forslag , litt av hennes , og så får det bli som det blir .
Og det blir det :
Vi møter en underlig og usjarmerende gjeng gamlinger som spiller golf og blir dypt bekymret når de finner en død mann i et lite vann en tidlig morgen .
De tror de har drept ham med en golfball , og allerede der begynner dette å falle fra hverandre .
Drept ham med en golfball ?
Hæh ?
Verre skal det bli :
Gamlingene frakter liket til golfklubben , plasserer ham på kontoret , knuser akvariet og håper politiet og alle andre innbiller seg at det er snakk om selvmord .
Seriøst ?
Nei , jeg mener ikke at komedier skal være logiske , kanskje trenger heller ikke krimhistorier å være realistiske .
Men enhver fortelling må ha en indre logikk , noe som gjør at hendelser og framdrift henger sammen – enten de nå er virkelighetsnære eller usannsynlige .
Men dette merakkelset duoen Olseni & Hansen har kokt i hop og lurt 40.000 svensker til å kjøpe , blir så tåpelig at det kunne vært hentet opp fra nederst i søppelbøtta etter en lite vellykket idédugnad for teamet bak « Mord og mysterier » , sesong 27 .
Her spriker det i alle retninger , persongalleriet er irriterende umorsomt , språket slapt og pregløst , det er uvanlig dialogbasert uten at det er snert eller preg i replikkene , og handlingen er et sammenhengende gjesp der gjespen muligens nærmer seg et smil idet leseren sovner .
