Bokanmeldelse :
Jørgen Gunnerud :
« Sju dager i september »
Jørgen Gunnerud forlater krimsjangeren med et brak :
I sin nye roman forteller han et stykke viktig krigshistorie av høy litterær kvalitet .
Jørgen Gunnerud er en kresen stilist og utsøkt forteller .
Det vet alle som har lest hans rekke av kriminalromaner , som i likhet med årets roman for det meste har hatt handlingen lagt til Finnmark .
Med « Sju dager i september » forlater han krimsjangeren , men uten at det på noen måte går på bekostning av spenning og intensitet .
Vi skal altså til vår nordligste landsdel , året er 1942 , måneden er september og tre ulike handlingstråder skal bindes sammen på dramatisk vis .
Den ene vi følger , er den unge Oslo-studenten Kristian Kolseth , som i lang tid har befunnet seg på feltarbeid i Finnmark for å dokumentere samenes unike byggekunst .
Ikke uventet vekker både ærendet og tegningene hans dyp mistenksomhet hos okkupasjonsmakten .
Den andre hovedpersonen er fiskeren og småbrukeren Gustav Henriksen .
Han er veteran fra Narvik-bataljonen , han bærer på en tung bør av aggressivitet og revansjelyst og han har evnen til å skape problemer både for seg selv og andre .
Den tredje handlingstråden følger en tysk flybesetning som reiser til Banak for å delta i bombingen av de alliertes konvoifart .
Jørgen Gunnerud veksler uanstrengt mellom de tre handlingsforløpene , og viser hele veien en enestående evne til å skape stemning og troverdighet .
Særlig i sine skildringer av manuelt arbeid , enten om bord i det tyske bombeflyet , i fiskebåten eller på land .
Også replikkvekslingene er svært troverdige ; det er som man kan høre det synge i de lokale dialektene når man leser Gunnerud .
Som om ikke det var nok , får han også med de interne spenningene blant okkuperte nordmenn , der klasseperspektivet hele tiden ligger under som en ekstra dimensjon .
Og han har selvsagt heller ikke i denne boken glemt det lokale urfolket , samene .
Selveste Store-Johan dukker opp mot slutten av boken , og gir takket være sin handlekraft et avgjørende bidrag til en slags lykkelig slutt på handlingen .
En avslutning som nesten nærmer seg det grotesk lattervekkende , uten at mer skal røpes her .
Men at Jørgen Gunnerud med denne boken her forteller et viktig stykke norsk krigshistorie av høy litterær kvalitet , det kan med fordel fortelles både klart og tydelig .
