Bokanmeldelse :
Hanne Ørstavik :
« På terrassen i mørket »
Jeg måtte skrive denne anmeldelsen med hatt på , slik at jeg kunne ta den av meg .
Ørstaviks bøker er oversatt til 18 språk , har fått en haug med priser , og « På terrassen i mørket » ble solgt til Danmark allerede før den var ferdig .
Med denne romanen bekrefter hun både sin litterære posisjon og en slags ny , kanskje mer kroppslig eksplisitt vending i forfatterskapet .
Det er ekstremt intimt , jo visst – men samtidig så reflekterende allmenngyldig .
Jeg ble sint på Ruth , hovedpersonen i Ørstaviks forrige roman .
Det ekstremt destruktive kjærlighetsforholdet hun var i , smuldret henne opp som menneske .
Det er lett å lese den nye romanen som en slags fortsettelse , der hovedpersonene har andre navn og andre yrker .
Paula er sosialantropolog og reiser til Spania for å tilby eskortetjenester etter bruddet med Jostein .
Romanen veksler mellom Paulas refleksjoner omkring sin intense kjærlighet til Jostein , og hvordan hun skal kunne begynne på nytt .
« Men jeg har kommet til overgangen , stedet der jeg begynner å gynge , som på en huske , fram og tilbake .
Jeg må over dit .
Over i min egen kjærlighet . »
Denne prosessen utgjør bokens handling , og foregår på Ørstaviks vis inne i hovedpersonen .
Også i denne romanen er det en type teoretisk fundament i hovedpersonens tankerekker .
Antropologekteparet Gregory Bateson og Margaret Mead sklir rett inn i tekstens utforskning , og Paula vil se alt i en større sammenheng .
Begjæret og kjærligheten settes i forbindelse med lengsel etter tilhørighet fra barndommen og i mer allegoriske vendinger gjennom dyresymbolikk .
Om kvelden sitter hun på terrassen med den andre leietageren , søramerikanske Vera , som gir henne en annen opplevelse av dyrenes betydning .
De indre bildene spiller en enda større rolle enn i tidligere romaner , og teksten oppleves strammere .
Veras funksjon blir litt usynlig , jeg savner enkelte steder mer dialog dem imellom , som en slags ventil .
Går det egentlig an å skrive klokt om kjærligheten uten å gå i velkjente fallgruver ?
Ørstavik velger en tematikk som lett kan avvises , men nivået i skriften hennes umuliggjør det .
Språket er til å ta og føle på .
Det er vondt , sårt og nesten så det verker å lese , fordi leseren aldri står utenfor .
På tross av et intimt og individuelt univers blir erfaringene nære og betydningsfulle .
Ørstavik beskriver hvordan vi innerst inne står helt alene .
Der « Det finnes en stor åpen plass i Bordeaux » skildret frykten for å ikke nå frem til en annen , beskriver « På terrassen i mørket » frykten for ikke å kunne nå frem til seg selv .
Den legger igjen en forståelse av at det er mulig , at man kanskje må helt ut i mørket for å avdekke lyset , bit for bit .
