Bokanmeldelse :
Ian Buruma :
« År null »
Hvordan så verden ut ved frigjøringen i 1945 ?
Hva skjedde med alle menneskene som i seks år hadde levd i en unormal tilværelse ?
Dette handler Ian Burumas fabelaktige fortelling fra 1945 i Europa og Asia om .
Tittelen taler for seg – « År null » .
Kunne verden noen sinne vende tilbake til « normalt » etter 2. verdenskrig ?
Ja , hva var egentlig « normalt » liv ?
En rekke land hadde vært okkupert , millioner av mennesker var drept , brutalt myrdet .
Familier ble utslettet , andre familier var ribbet og fåtallige .
Landsbyer slettet i øst , byer smadret ved bombing i sentral-Europa .
Det var i sannhet et år « null » .
Mange har forsøkt seg på å skrive en slags biografi over verden ved 2. verdenskrigs slutt .
Nylig utkom Keith Lowes bok på norsk om « Råskapens Europa » , og Tony Judt har i sin suverene bok « Postwar » tegnet verden med skarpt blikk .
Men Ian Burumas bok skiller seg fra disse .
For det første er det en bok skrevet med en varme , med en personlig tone , for det andre er dette ikke en akademisk forskningsbasert bok , men bredt anlagt , basert på velvalgt faglitteratur og skjønnlitteratur , andre kulturuttrykk og noen intervjuer .
Å lese Ian Burumas « År null » er som å lese et velskrevet essay som bærer leseren med fra første til siste side .
Han rammer det hele personlig og elegant inn med faren som studerte juss i Utrecht da Nederland ble okkupert av Nazi-Tyskland .
Studentforeningen faren var med i gjennomførte brutale innvielsesritualer .
De nye studentene var « fostre » og måtte hoppe som frosker , og det var sadistiske leker .
Faren nektet å signere lojalitetserklæring og endte med tvungent fabrikkarbeid Berlin , der han opplevde den massive bombingen og grusomheter .
Etter krigen var det studier igjen og nye brutale dåpsritualer i studentforeningen .
Hvordan kunne faren akseptere den groteske studentstilen , under Buruma .
– Det føltes normalt , svarte faren .
Kapitlene hos Buruma har korte , huggende titler - som « Sult » , « Hevn » , « Giften drives ut » , « Umenneskene siviliseres » .
Her skildres sulten som herjet .
Her vises den rystende frigjøringen av leirene med likhauger og halvdøde mennesker , og også den utagerende seksualiteten som utfoldet seg i leirene etter frigjøringen :
Det var mennesker som hadde mistet alt , nå kunne de endelig leve .
Da en ladning leppestifter havnet dukket opp , ble kvinnene overlykkelige , endelig noe å pynte seg med etter år i fornedrelse .
Her skildres de massive voldtektene av russiske soldater , og også massakrene på tusener av japanske sivile .
Her skildres utvikling i de enkelte land og optimismen da FN ble etablert .
Det er både bredt anslag og en detaljrikdom fra dette ene året , frigjøringsåret .
Selv om mye er kjent , er denne fortellingen om 1945 skrevet med et nytt blikk , billedutvalget er storartet – og den er virkelig bevegende å lese .
